Av Edvard Foss
Han stod framme ved talerstolen, med en hjerteformet eske i hånden, taleren på et av sommerens mange møter. Esken hadde i sin tid inneholdt konfekt. Nå var den farget blå, og utenpå stod det med store bokstaver, «Guds hjerte».
«Er det noen som ønsker å se hva som bor i Guds hjerte»? spurte taleren og så ut over forsamlingen. «Kanskje du vil» sa han og pekte på en gutt langt framme. Gutten ville gjerne det. Han kom fram, tok av lokket på esken og så inne i «Guds hjerte», og smilte. «Hva ser du?» spurte taleren. «Meg selv, - i et speilet», var svaret. «Ja, du bor i Guds hjerte, tenk det! Det gjør vi forresten alle sammen», fastslo taleren.
Vi har alle en plass i Guds hjerte. «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved» (Jerm. 31,3). At vi er elsket av Gud, har sin grunn i Gud selv. Det er ingen ting ved oss, som skulle gi Gud grunn til å elske oss. Vi har syndet mot han i tanker, ord og gjerninger, og lever ikke som vi burde. Heller ikke som Guds barn. Likevel er vi elsket av Gud, på tross av alt dette. På tross av det vi er i oss selv. På et brodert veggbilde jeg har hjemme, står følgende tekst: «Gud er kjærlighet». Ordene er hentet fra 1 Joh. brev kapittel 4. For meg er det lille ordet «er» det viktigste i denne korte setningen. Det er et nåtidsord. Det forteller hva Gud alltid er. I sitt vesen er han uforanderlig, og Guds kjærlighet er uforanderlig som Gud selv. Vi kan forandre oss. «Snart rørt og varm av ordet, snart kald og dø og tom», sier sangeren. Men Guds kjærlighet til oss er alltid den samme. Derfor har han fortsatt, hver dag, latt sin miskunn mot oss vare ved.
«Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere» (Rom.5,13). Ordet «viser» er et nåtidsord. Det er sant at Gud viste sin kjærlighet mot oss da Jesus døde for alle mennesker på korset, og slik sonte og gjorde opp for alle våre synder. Da ble Guds kjærlighet åpenbart i blant oss. Ingen trenger være i tvil om at de er elsket av Gud. Det er Jesu korsdød et bevis på. «For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne…». For alle, - for deg! Vi var i Guds hjerte da han ofret sin sønn i vårt sted.
Ordet «viser» i romerbrevet 5, minner oss om noe som skjer i dag, - nå. Det hender et Guds barn kommer i tvil om han eller hun fortsatt er elsket av Gud. Årsakene kan være mange og forskjellig. Men en ting er sikkert, det blir så vanskelig å tro seg frelst. Og vi kan komme til å nynne med sangeren: «Kan du have meg kjær, nett så heslig jeg er…». Vi synes ikke vi fortjener å være Guds barn. Det er så mye som «ikke stemmer» i kristenlivet, slik vi ønsker. Og så kommer fortvilelsen. Hva gjør Gud da? Han ber oss se i «speilet», Guds ord. Gjennom bibelens ord kommer han til oss. Det kan være gjennom et vitnesbyrd, en andakt, en sang eller et bibelord vi selv leser. Der åpenbarer Gud for oss, nok en gang, at vi fortsatt er elsket av Ham for Jesu skyld. Det er som han vil si; «min Sønn Jesus Kristus fikk det du fortjente, slik at du nå får etter hans fortjeneste. Så høyt er du elsket av meg». Gjennom bibelen ser vi inn i Guds hjerte. Der viser han oss sin kjærlighet. Tenk det,- alltid elsket, alltid tilgitt, aldri glemt av Jesus. På Guds ords grunn kan en kristen tro seg frelst, og eie visshet om at han eller hun fortsatt får være Guds barn. Ene og alene fordi «Jesu gjelder helt og fullt i mitt sted for Gud». «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi får kalles Guds barn, og det er vi» (1 Joh.3,1).
Også de som ikke er frelst, har en plass i Guds hjerte. Selv om de ikke bryr seg om Gud, bryr Gud seg om dem. Lignelsene i Lukas 15 er et klart vitnesbyrd om det. Der møter vi en Gud som leter, kaller og lengter etter at den som er borte fra ham, skal komme hjem. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor, kjære ufrelste leser; Kom hjem til din himmelske far. I dag. Veien går om Jesus, ved å motta ham som frelser.
Guds kjærlighet er langt, lang større
enn penn og tunge tolke kan.
Den når høyt over himlens stjerner
og ned til dødens mørke land.
Så dypt vi falt, den sonet alt, da Jesus døden led.
Sitt fangne barn i syndens garn Gud frelste og gav fred.
