Av C. Havig-Gjelseth
Hennes historie i detaljer kjenner jeg ikke, og det lille jeg vet, har jeg fra sønnen selv.
Hun var visstnok tysk av fødsel, og hennes mann var tysk. Ute på Vestens prærie et sted ga Gud henne sitt hjem og virke. Der ute i ensomheten levde hun og virket og var et levende vitne for sine omgivelser. Alle så opp til fru Long som en mor i Israel.
Det kom mange barn i familien. Til sist kom gutten – bønnebarnet – som hun hadde bedt om, og som hun – som Hanna – ville ofre til Herren. Ved dåpen fikk han navnet Simon Peter.
Gutten vokste seg stor og sterk. Han svarte til sitt navn: Long. Gløgg og slagferdig var han i skole og lek, og en fører blant guttene. Senere da han ble prest for den største lutherske menighet i Amerika, viste det seg også at han raget opp over det alminnelige. Ikke bare ved sin veltalenhet – han var en orator av rang – men også ved sin klare tanke, sin uangripelige logikk og fremfor alt sin brennende nidkjærhet for sannheten, ble han en som man så opp til og måtte høre. Han var både tankens og hjertets mann.
Utrettelig var han i sitt arbeide, riktig en arbeidshest. Han var overalt, og intet menneskelig var ham fremmed.
Det som særlig gjorde ham landskjent, var hans kamp mot de hemmelige foreninger. Dem var han ikke nådig imot. Han blottet deres antikristelige og selviske vesen. For ham var det bare en forening for kristne mennesker: Jesu Kristi menighet, elsket av Gud, kjøpt med Jesu dyre blod og helliget til å være Kristi sannhetsvitne i verden. Jeg har aldri hørt noen tale så varmt og inderlig om menigheten – de helliges samfunn – som Simon Peter Long. Han kunne ikke forstå at en kristen kunne ville gå inn i en forening som han intet visste om, og som bandt ham til taushet som han endog ikke kunne bryte for sin hustru. Hvem kan i grunnen forstå det? Det var visstnok i året 1918 han kom til Chicago og ble prest for Wicker Park Lutheran Church. Her var det jeg ble kjent med ham. Han talte flere ganger i vår menighet, og det var der han fortalte de par trekk om sin mor som jeg her vil gjengi.
Det var en søndag morgen på sommeren. Simon Peter var da i 10-11-års alderen. Faren hadde selet på hestene og spent for den store arbeidsvognen. Alle barna hadde tatt plass i vognen, og nå ventet de bare på mor. Så kom hun ut helgekledd. Hun låste døren og stakk den store nøkkelen i lommen på sitt hvite forkle. Så stiger hun opp og setter seg ved siden av Simon Peter. De skulle til kirken.
Bare et lite stykke vei fra huset møter de åtte vogner fylt av festkledde mennesker. I den første satt fru Longs bror, Johan. Han stanser hestene og sier: «Gratulere med dagen, søster! Vi kommer for å feire fødselsdagen din!»
«Takk! Det var virkelig snilt av dere,» svarte fru Long. Så strekker hun seg utover vognen mot sin bror og gir ham den store nøkkel til hjemmet og sier: «Vær så god, her er nøkkelen. Dere får finne dere til rette i hjemmet til vi kommer fra kirken.»
Da var det at lille Simon stille hvisker opp til sin mor: «Mor! Er du ikke redd for at du skal fornærme onkel Johan?»
«Å», sier han, «jeg skulle ønske at jeg hadde et bilde av mor i det øyeblikk, da hun så på meg med sine alvorlige øyne og med sin finger advarende løftet mot meg sier: «Det står ikke at du helligholder hviledagen unntatt når onkel Johan kommer, men det står: Kom i hu at du helligholder hviledagen.» Så smattet hun til hestene og kjørte videre. Da de var kommet forbi alle vogner, ser lille Simon bak seg og ser at åtte vogner snur og kommer etter til kirken. Den søndagen fylte fru Long halvdelen av den lille tyske kirken på prærien fordi hun var lydig imot Guds ord i det tredje bud.
Årene gikk.
Simon gikk igjennom middelskole og gymnasium.
Moren hadde hele tiden ønsket og bedt om at han måtte bli et Herrens vitne. Hun hadde også bedt ham om å gå inn i prestegjerningen, men det huet ham ikke. Han reiste inn til byen og begynte å studere jus. Sakfører ville han bli.
Men mor Long ga ikke opp. Stille, men inntrengende, ba hun til Gud om at sønnen måtte skifte sinn og bli et Herrens vitne. Hun husket stadig det gamle profetord: «Dere som minner Herren, unn dere ingen ro, og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden.»
Det gikk et par år.
Så en dag kom det et telegram til Simon Peter Long. Han brøt det og leste:
Mor døde i dag. Kom hjem! Far.
Om et lyn hadde slått ned i rommet, kunne det vanskelig hatt en voldsommere virkning. Han stod som lammet. Det var det hardeste støt han hadde fått, og det kom jo så uventet. «Det var som jeg plutselig våknet av en søvn,» sier Long.
Mor borte! Mor død! Vårt hjem er uten mor!
Det ble en forferdelig ettermiddag og natt.
Neste dag satt jeg på toget på vei hjem. På toget tok jeg en beslutning om at jeg ikke ville se mor som lik. Jeg ville alltid huske henne som hun var imellom oss.
Da jeg kom hjem, fant jeg far og alle mine søsken samlet i stuen i stille gråt og smerte. Vi talte dempet. Mor lå inne i kammeret på likstrå, og det var som om ingen av oss ville forstyrre henne i hennes søvn.
Etter en stunds forløp åpnet jeg stille døren til rommet hvor hun lå. Jeg måtte inn. Det var som en makt dro meg. Men jeg var enda fast bestemt på at jeg ikke ville se mor som lik.
I nærheten av sengen stod mors båre. Et laken var lagt over den åpne kisten hvor hun lå.
Jeg gikk frem til bordet hvor hennes bønnebok lå oppslått, slik som hun hadde lagt den fra seg. Den siste bønn som hun hadde lest i sin tyske bønnebok, bar overskriften: En mors bønn for sin sønn som skal bli et Herrens vitne. Jeg stod som naglet fast til gulvet. Jeg var truffet innerst inne i mitt hjerte. Etter et øyeblikk gikk jeg over gulvet til mors båre, løftet forsiktig lakenet, bøyde meg ned og kysset mors kalde panne og sa: «Mor, din bønn er hørt!»
P.S. For noen år siden besøkte dr. Long oss i Oslo, da han var på sin Europaturné. Nå er han hjemme hos Gud. Han døde straks etter at han kom tilbake til Chicago.
