Av Johannes Dåsvand
Har du hjertesorg? Rom 9,1 flg.
Paulus var en glad og lykkelig kristen. I Filipperbrevet formaner han de troende til å glede seg «i Herren alltid».
Der levde han alltid. Derfor kunne han synge i fengselet, være frimodig foran konger og fyrster, stå frem og oppmuntre de motløse sjøfolk under reisen til Rom, og i det hele alltid balansere gjennom alle stormer og vanskeligheter til Guds ære.
Vi har så få glade kristne. Derfor også så få sterke kristne.
Hemmeligheten til at Paulus alltid kunne være glad, var den at Kristus var hans alt. Han vil også være alt for deg, leser.
Men parallelt med denne dype, sterke Kristus-glede bar apostelen på en stor sorg. Det var sorgen over de ufrelste, spesielt hans eget folk.
«Jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.»Slik taler den åndsfylte mann.
Har du, min troende leser, noensinne spandert en tåre for de stakkars mennesker som går ufrelste, ravende med ustanselig fart mot evigheten? Ser du dem?
Dypt på hver hjertebunn finnes der strenger,
slappet av synden, dog stemmes de kan.
Rør dem med vennlighet, og du skal finne
kjærlighetshånd kan slå tonene an.
Hvor skal vi få denne altfortærende lengsel og trang etter sjelers frelse?
Ved Golgata?
Se ham som henger der for deg og «de andre».
Han glemte seg selv midt i døden.
Han glemte sin tornfulle vei.
Han så kun på menneskenøden.
O, tenk, det var allting for meg.
Se igjen, troende! Se deg først glad og sterk i forvisningen om din egen frelse. Så skal også trangen våkne. Og du skal få kraft til å redde andre.
