Av Stig Andreasson
Dette er den siste artikkelen fra Stig Andreasson. Tidlig denne våren hadde vi god mailkontakt angående artiklene, og før han døde 11. mars 2020, var artiklene rundt Bibelen og apokryfene sendt over. Det er tydelig at dette låg på Stigs hjerte, og hans troskap til Bibelen alene som Guds Ord. Både lesere og administrasjonen sitter igjen med stor takknemlighet over det Stig Andreasson har formidlet gjennom utallige artikler gjennom mange åri Bladet Evangelisten. Fred over Stig Andreassons gode minne.
Når det gjelder Apokryfene tror jeg at en viss opplysning er viktig. Da mine foreldre ble konfirmert straks før den første verdenskrig fikk de en Bibel i kirken. Den sies å være i "fullstendig overensstemmelse" med Bibelkommisjonens normalutgave. Den ble trykket i 1903. Ikke et spor av apokryfiske bøker. Den tidens konfirmanter fikk nok aldri vite at disse bøkene eksisterte. I 1951 kjøpte jeg en tysk Bibel i en bokhandel i Neumunster i Tyskland. Det var en bibeloversettelse utført av Martin Luther selv. Men ikke et spor av noen Apokryfer. Til Frankrike kom jeg noen år senere. Ingen Bibler med Apokryfene fantes å kjøpe av noen evangeliske eller protestantiske bokførlag, ikke heller av Internasjonale Bibelsselskaper i Frankrike.
I moderne tid har det skjedd en forandring. Bibelalliansen i Frankrike har gitt ut en såkalt økumenisk Bibel som også har Apokryfene med. Men de ansvarlige der er fortsatt så mye protestanter at de ikke som katolikkene har satt inn apokryfene litt spredt inimellom de kanoniske bøkene men har dem som et spesielt vedlegg. Jeg kjenner ikke til noen evangeliske forsamlinger eller misjonærer som bruker den oversettelsen.
Forandringen har nå kommet til Norden. Bibelkommisjonen i Sverige er åpenbart ikke den samme år 2000 som den var i 1903. Nå antyder de at Bibelen er ufullstendig hvis Apokryfene ikke er med. Jeg er overbevist om at dette er et ledd i den verdensøkumeniske propagandavirksomheten. Vi bør ikke bli overrasket.
Apokryfene er blitt til blant gresktalende jøder i Egypt og Judea i tidsrommet 300 f.Kr. ‒ 100 e.Kr. De ble samlet i den greske bibeloversettelsen Septuaginta, som har overlevd fordi kirken tok den i bruk og overleverte den videre. I jødedommen fikk apokryfene aldri status som hellige tekster. Luther kalte dem «bøker som ikke kan anses likestilt med Den hellige skrift, men som likevel er nyttige og gode å lese», og hadde dem med i sin første tyske bibeloversettelse. I Den katolske kirke fikk apokryfene i 1546 status som «deuterokanoniske», dvs. skrifter som er opptatt i kanon på et senere tidspunkt enn de andre («protokanoniske») bøkene i Det gamle og Det nye testamentet, men med samme autoritet som dem. I reformert tradisjon regnes ikke apokryfene med til den bibelske kanon, og de er heller ikke tatt med i de reformerte kirkenes bibelutgaver. (Tekst: Bibel.No)
Så hvorfor aksepterte ikke Martin Luther disse tekstene som en del av Det gamle testamente? Hvorfor ble de likevel tatt med i lutherske bibler – og hvorfor forsvant de etter hvert fra norske utgaver?
– De apokryfe bøkene er skrifter som ble til på slutten av gammeltestamentlig tid og begynnelsen av nytestamentlig tid, mellom ca 200 f.Kr og 100 e.Kr. I katolsk tradisjon kalles skriftene De deuterokanoniske bøker. Både den romersk-katolske og de ortodokse kirker regner dem til Det gamle testamente. I den latinske bibelen Vulgata er tekstene spredt blant de andre bøkene.
Luthers begrunnelse er ifølge Dagfinn Rian snarere historisk enn teologisk.
– I renessansen hadde det oppstått en ny interesse for språk. Luther var selv bibeloversetter. Når man begynte å lese bibelutgaver på forskjellige språk, så man jo at de ikke var helt like. Den greske bibelen, Septuaginta – som Hieronymus arbeidet med da han oversatte Bibelen til latin på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet – inneholdt flere gammeltestamentlige tekster enn den jødiske bibelen, forteller Rian. Noen tekster var altså kommet til etter at jødedommens kanoniske skrifter forelå på hebraisk.– Disse skriftene var forfattet hovedsakelig på gresk i de lærde jødiske miljøene i Palestina og Alexandria og ble tatt med i den greske utgaven av Bibelen – som ble oversatt nettopp i Alexandria. Dermed kunne ikke tekstene være likestilt med Den hellige skrift, hevdet Luther.
”Så hør nå, Israel, de lover og de bud som jeg lærer dere å holde, for at dere må leve og gå inn i det landet som Herren, deres fedres Gud, gir dere, og ta det i eie. Dere skal ikke legge noe til det ordet jeg byder dere, og dere skal ikke trekke noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere.” 5.Mos 4,1.
