Av Konrad Landro. Fra nr 16-17. 2013

”I den Heilage Andes skule er det tre klasser. I den første heiter det eg og Jesus. I den andre klasse heiter det Jesus og eg. Og i den tredje Jesus åleine,” sa Ludvig Hope engang.

Dette er ingen dum definisjon på Åndens skole.
Man er mer opptatt av sitt eget jeg enn av Jesus. Mitt eget jeg betyr mye da. Det er om å gjøre å stelle seg slik at Gud blir fornøyd med meg. Jeg slutter selvfølgelig med å drikke alkohol og røyke og drive hor osv. Det gjelder å lese mye i Bibelen og be mye. Har jeg valgt å bli en kristen, vil jeg også være en skikkelig kristen. Alt dette er så vel ment. Men legg merke til at alt dreier seg om meg selv, hva jeg er og bør være og må gjøre for å være en kristen. Selvfølgelig tenker vi også på Jesus. Uten ham er det jo umulig å kalles en kristen. Men legg nå merke til at han kommer alltid i andre rekke. Det er meg og mitt som kommer i første rekke. Dette fører bare til et uutholdelig slit. Med dette blir man konfrontert i første klasse. Og så begynner Den Hellige Ånd å plukke fra oss vår selvopptatthet, selvtillit og selvgodhet litt etter litt. Den første klasse i Åndens skole er derfor som oftest en prøvsom tid. Men tap ikke motet, min venn. ”Hvordan det føles og hvordan det går, - barn skal du enda få være.”

I den andre klassen går det noe bedre. Den Hellige Ånd har fått den viktige oppgave å herliggjøre Jesus. (Joh 16,14) Nå er du kommet i den klassen der det heter Jesus og eg. Jesus er altså kommet i ditt sted. Du lærer at han betyr mer enn deg selv. Du begynner å forstå at det er Jesus som er Frelseren, ikke du selv. Han trenger ikke engang hjelp fra deg!

Jeg tenker nå på en eldre dame som var et Guds barn, men kom liksom aldri over fra første til andre klasse i Åndens skole. Nå lå hun ved avslutningen av livets skole, og hun var så anklaget og anfektet av djevelen. Hun fikk ofte besøk av de troende, og hun var god og klar å snakke med. De leste ofte fra Bibelen om Jesus og alt han hadde gjort for henne. Men bestandig svarte hun: ”Å ja, å ja, eg veit nok at Jesus har gjort sitt. Berre eg kunne gjort mitt.” Dette gjentok hun gang etter gang.

Men en dag fikk hun besøk av en person som skjønte i hvilken klasse hun befant seg. Hun var så selvopptatt at det var nesten umulig å få henne ut av sin tenkebane. ”Eg veit nok at Jesus har gjort sitt. Berre eg kunne gjort mitt.” Etter en stund måtte han si: ”Det er ikke sant det du ligger her og sier. Det er en stor løgn. Hvem er det som har forkynt denne vranglærdommen for deg?” Hun ble så å si målløs – og tenkte: Her ligger jeg på det siste og frembringer en stor løgn. Gud hjelpe meg og tilgi meg.

Han fortsatte med å si: ”Det står ingen steder i Bibelen at Jesus har gjort sitt.” Hun ble helt forundret over dette. Men så sa han: ”Nei, det står ingen steder i Bibelen at Jesus har gjort sitt, men han har gjort ditt!” Da gjorde Den Hellige Ånd et under i hennes liv. Det gjorde at hun foldet sine hender over dynen og sa: ”Å ja, nå ser eg det, Jesus, nå ser eg det. Du har altså gjort det eg ikke makta. Då veit eg at det er skikkeleg gjort.” Og så lå hun og takket og priste Gud. Men hun var ennå ikke helt ferdig med seg selv. I denne klassen ligger alltid tendensen til å blande seg inn i det som alene hører Gud til. Frelsens vidunderlige nåde i Jesus alene.

I den tredje klassen heter det Jesus alene.
Her er jeg ute av bildet. Hvor mange som er kommet dit, vet bare Gud. I teorien er alt klart. ”Jeg er kun intet, men Jesus mitt alt.” I en annen sang lyder det:

Jesus, Jesus, du alene,

nå er du blitt alt for meg.

Alt i himlen og på jorden,

har jeg, Frelser, nå i deg.

Kan det tenkes noe bedre?

Nå er det noen som spør: Hva med vårt liv, - er det helt verdiløst? Både ja og nei. Hva frelsen angår, er det helt verdiløst, men vårt kristenliv er mer verdifullt enn noen vil tro. Jeg kan leve mitt liv slik at naboen kan bli frelst, og jeg kan leve mitt liv slik at naboen går fortapt. Så  verdifullt er vårt liv. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi lever vårt liv som kristen.

Et underlig ord finner vi i Jes 26,12: ”Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.” Et eksempel: Ved innvielse av en bygning (kirke, bedehus etc.) møter gjerne arbeiderne opp, men det er ingen av dem som har verktøykassen med seg. Men uten verktøy er det umulig å få opp en bygning. En ”hammer” kan ingenting utrette av seg selv, ingen verktøy kan det. Hvert verktøy har sin funksjon. Man slår ikke inn en spiker med ”en sag” – og en hammer kan ikke ”sage”.

Vi er bare verktøy i Mesterens hånd. Derfor: ”Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.”