Av Stig Andreasson
Før vi avslutter denne artikkelserien om apokryfene må vi ta med en sak, som vi hittil ikke har nevnt. Det finnes faktisk også noen såkalte ”nytestamentlige” apokryfer.
De benevnes slik fordi de ble skrevet innenfor Nye testamentets tidsperiode. Mens Gamle testamentets apokryfer ble satt inn som et tillegg til hebreernes hellige skrifter av Septuaginta-oversetterne og på 1500-tallet ble integrert av den katolske kirke i deres bibelutgaver, så har derimot ingen kirke noen gang forsøkt å sette inn de nytestamentlige apokryfene i Bibelen. De mest kjente av dem er Judas-evangeliet, Thomas-evangeliet, Maria-evangeliet og noen andre. Protestantiske forskere kaller dem vanligvis ”pseudepigrafer”, som ganske enkelt betyr ”bøker med falske titler”. Katolske kirken kaller dem ”apokryfer.
Noen av disse falske evangelier inneholder nokså fantastiske beskrivelser av hendelser fra Jesu barndom. Allerede som liten formet han små fugler ev leire og fikk dem siden til å fly. Som voksen er han tidvis en meget merkelig person, selv om beskrivelsen av ham iblant kan minne noe om de nytestamentlige evangelienes fortellinger.
Profane forfattere i vår tid påstår iblant at de apokryfe evangeliene er mer troverdige enn de fire vi har i vårt Nye testamente. De anklager kirken for å tviholde på disse fire som de eneste rette. Den omtalte romanen Davinci-koden, utgitt i 2003, er et nåtidseksempel på et skrift som bygger på apokryfiske myter og forfatterens egne fantasier. Den ble av mange oppfattet som blasfemisk, men ble en bestselger.
Kirkepolitikkens forhold til historiske og etymologiske fakta
.Etymologi handler om ordenes opphav og betydning. Ordbøker og oppslagsverker i ulike land og på ulike språk er forbausende enstemmige i sin definisjon av de apokryfiske bøkene. Enten du leser en norsk, engelsk eller fransk ordbok finner du den samme omtale. Apokryfiske skrifter blir definert som ”ikke godkjent av kirken som en del av Bibelens hellige skrifter ”. Ordet ”apokryf” defineres også som ”uekte og tvilsom”. Dette er nok så bemerkelsesverdig med avseende på ordbøker utgitt i katolske land. Der er det nemlig slik at når noen bruker ordet ”kirken” i entall og i bestemt form, så oppfattes det av alle som gjeldende den katolske kirke med paven i Roma som høyeste leder. Men den kirken har jo ikke nektet å godkjenne de gammeltestamentlige apokryfene, men heller satt dem inn i sine bibelutgaver! Kirkens måte å operere på virker da å motsi ordbøkenes tydelige definisjoner. Men pass opp! Før kirken satte inn apokryfene, skiftet de navnet på dem fra ”apokryfisk” til ”ny samling kanoniske bøker”. Så kirken har altså aldri satt inn noen apokryfer i Bibelen! Og de Nytestamentlige apokryfene har kirken aldri godkjent. Den har således alltid operert i samsvar ordbøkenes definisjoner. Kirkepolitikken kan faktisk iblant være nok så finurlig.
Til sist – et godt råd.
Denne nok så summariske artikkelserie om de Apokryfiske bøkene har forhåpentlig gitt leseren en grunnleggende kunnskap i emnet. Jeg anbefaler imidlertid ikke noen til å bruke spesielt mye tid på å trenge dypere inn i Apokryfenes verden. Selv om Du har en bibel hvor Apokryfene står med som et vedlegg til det Gamle testamente og selv om det fins bokforlag som i dag selger Nytestamentlige apokryfer, så bruk heller så mye tid Du kan til å bli mer kjent med den gjengse og allment godkjente bibelteksten. Som evangeliske kristne er vi nemlig overbevist om at vår Bibel med sine 66 bøker inneholder den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige. Vi trenger ikke de tillegg som noen av kirkepolitiske eller andre grunner har prøvd å innføre i ettertid.
