Av Stig Andreasson
I denne serien om Apokryfene må vi komme med en påstand som noen muligens oppfatter som nok så dristig. Apokryfenes plassering blant de kanoniske hellige skriftene er uten tvil et verk av forførende makter.
Vi må i korthet sammenfatte hva som har skjedd. La oss da først se litt mer på Septuaginta, den greske oversettelsen av det hebraiske Gamle testamente. Den ble, som vi tidligere har nevnt, utført av omtrent 72 lærde jøder tilknyttet synagogen i Aleksandria. Under ”diasporaen” (adspredelsen) flyttet mange jøder til denne blomstrende og rike by. Likeså utvandret mangejøder til andre land rundt Middelhavet. Mange av disse jødene ble etter hvert sterkt ”hellenisert”, det vil si påvirket av gresk kultur og språk. Noen av dem brukte sjelden sitt gamle morsmål. Visst var det vel da en god tanke å utgi en oversettelse av hebreernes hellige skrifter på gresk! Selvfølgelig var dette bare godt, både for de jøder som utvandret og vanlige gresktalende.
Men et stort spørsmål reiser seg: Hvorfor satte Septuaginta-oversetterne inn en mindre samling av helt andre skrifter som et slags bilag eller vedlegg til sin oversettelse? Disse bøkene hadde jo aldri på noen måte vært en del av jødenes hellige skrifter! Vi har allerede sitert flere lærde som mener at Septuaginta- oversetterne på ingen måte ville prøve å utvide Gamle testamentets kanon. De ville bare ta med så mye gammel jødisk litteratur som mulig og gjøre den tilgjengelig for gresktalende.
OK. La oss godta den forklaringen. Men da hadde det jo vært mer naturlig å utgi disse bøkene i en separat volum og ikke som et bilag til det Gamle testamente! Uinnvidde kunne jo tro at det greske Gamle testamente var blitt beriket med flere bøker enn det hebraiske. Den misforståelsen har faktisk levd videre enda inn i vår egen tid.
En sak er sikker. De som gjorde oversettelsen må ha manglet den dype respekt for de hebraiske hellige skriftene som historieskriveren Josefus senere viste prov på, når han skrev at ingen hadde noen gang våget verken å trekke noe fra eller legge noe til disse hellige skriftene.
En heftig konfrontasjon.
Stefanus, en menighetstjener i den første kristne menighet i Jerusalem, ble den første kristne martyren. Lukas forteller om ham: ”Stefanus var full av nåde og kraft. Da stod det fram noen av den synagogen som kalles de frigittes og kyrenernes og aleksandrinernes ,og noen av dem som var fra Kilikia og Asia, og de gav seg i ordskifte med Stefanus. Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med.”
Noen av disse representantene var altså fra synagogen i Aleksandria. De var selvfølgelig ikke de samme som hadde gjort Septuaginta-oversettelsen, men de kom fra samme miljø og hadde liksom andre jøder utenfor Israels land blitt påvirket av grekernes umettelige behov for å diskutere og disputere og sette spørsmålstegn til nesten alt. De manglet tydelig den dype respekten for Guds Ord.
Etter å ha hørt Stefanus’ glimrende tale om lærdommer fra Israels hele historie, står det att ”da de hørte dette, stakk det dem i hjertet og de skar tenner mot Stefanus. Siden stormet de alle inn på ham og steinet ham utenfor byen.”
Den forhenværende katolske presten Richard Bennett skrev: ”Å sette inn apokryfene blant Bibelens kanoniske bøker er som å blande gift i det rene kildevannet.”
Den uttalelsen kan sammenlignes med Jesu lignelse om den som sådde ugress blant hveten. ”Dette har en fiende gjort”, var konklusjonen. Å blande fremmede elementer inn i det rene Gudsordet er uten tvil et verk av forførende fiendtlige makter.
