Av A. Bjerkreim
Joh 12,12-16: Jesu komme til verden hadde et dobbelt formål.
I første forstand kom han som verdens frelser for å ta synden bort ved sitt offer. Dernest kom han som Davids lovte sønn for å sette seg på Davids trone og regjere som Israels konge. Ved de mange messianske profetier var hans komme i disse to hensikter vel forberedt. Løftene om hans komme som verdens frelser gjaldt alle mennesker, mens løftene om hans komme som konge gjaldt bare Israel. Og disse siste løfter må like visst få sin bokstavelige oppfyllelse som de første. Dette var jødene fullt klar over, men de overså at før han kunne overta kongemakten, måtte han først lide og dø for deres og hele verdens synd. Og av denne grunn kunne de ikke godta ham som den ventede Messias.
Med dette som bakgrunn skal vi notere oss hvorledes han hin palmesøndag kom til Davids stad.
Ved profeten Sakarias hadde Gud forutsagt Israel: «Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et esel, på trelldyrets fole.» Sak 9,9, Matt 21,5, Joh 12, 14, 15. På denne uanselige og bramfrie måte skulle de bli vitne til hans inntog. Og nå kom han akkurat slik.
Men hvorfor? Hvorfor kom han ikke i kongelig prakt?
Jo, for at hans folk skulle kunne kjenne ham! Hadde de skriftlærde husket på Sak 9,9, ville de vært klar over at han som kom inn i Davids stad ridende på eselfolen, han var deres konge; men det gjorde de ikke.
Hvorledes tok de så imot ham? Det ser vi av Luk 19,11-44. «Hans landsmenn hatet ham og skikket sendemenn av sted som lot si: Vi vil ikke at denne skal være konge over oss.» De la råd opp om å slå ham i hjel, og til slutt «overga de ham til å korsfestes». De forkastet ham, og resultatet ble at Gud forkastet dem. Men så lenge kongen er forkastet av Israel, vil virkeliggjørelsen av Rikets opprettelse utstå. Og i denne «ventetid» er Guds rike i åndelig karakter overdradd til hedningene. I denne tidshusholdning handler Gud med menneskene individuelt og gjør i spørsmålet om frelse ingen forskjell på jøde og hedning.
Hvorledes kommer så Jesus til oss nå?
På det spørsmålet gis et trefoldig svar:
- Han kommer til oss som en frelser fra synd. Han er frelser. Dette er hans offisielle navn. Og han skal frelse. Det er hans oppgave. Og han kan frelse. «Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder.» «Han er full av frelse», står det i Sak 9,9. I ham er det frelse fra syndens skyld, fra syndens makt og fra alle våre fiender. Derfor er det sant når vi synger: «Hvem som helst kan bli frelst, som til Gud seg vender.» Hvor stor en synder du enn må være, spiller i dette stykke ingen rolle. For husk Ef 1,7 som sier at «vi har forløsningen i hans blod, nemlig syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.» Kjenner du størrelsen av denne rikdom? Og legger du merke til at det står: «syndenes forlatelse»? Slå opp og se nøye på Ef 1,7, så vil Guds ånd vise deg at det er tilgivelse og frelse nok også for en som deg!
- Han kommer til oss i dag som en forkastet konge. Dette vil si at han har ingen jordisk herlighet å by deg. Tar du imot ham, må du derfor regne med å bli forkastet av verden slik som han ble det. Du vil bli ledd av, løyet på, mistenkt, tilsidesatt og foraktet for hans skyld. Og da hans rike ikke er av denne verden, vil din oppgave som kristen ligge på et annet og høyere plan.
Du må erkjenne at du er en fremmed og utlending i verden, og så innrette ditt praktiske menneskeliv etter det. Det er her verd å notere seg Fil 3,20. Dette verset er meget forskjellig oversatt. Noen gjengir det med: «Vårt borgerskap», andre med «vårt borgersamfunn», «vår omgang», «vår republikk», «vår politikk er i himmelen» osv. Kanskje vi må føye alle disse uttrykk sammen for å få den riktige forståelse. Meningen blir da åpenbart den at det som vi er kalt til å leve og interessere oss for, er det og de ting som er «der oventil», hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ikke det som er på jorden.
- Han kommer også til oss som en forkastet konge som venter på kronen.
Jesus skal ikke for bestandig være vanæret og forkastet. Gud har lovt å herliggjøre ham. Hans opphøyelsesdag er fastsatt og nærmer seg nå med stor hast. Og når han åpenbares i herlighet, er også timen inne for vår opphøyelse. Rom 8,17 sier at «vi skal herliggjøres med ham, så fremt vi lider med ham». Den som her har delt skjebne med ham i hans forkastelse, skal da få dele skjebne med ham i hans opphøyelse. På den dag blir det ingen skam å være en kristen.
«Snart er vi hjemme og står for tronen,
Hva gjør det da om solen har oss brent?»
Når nå Jesus i sin fornedrelse banker på og vil inn hos deg, vær da fornuftig og slipp ham inn, så vil døren til hans herlighet også stå åpen for deg på hin dag.
