Av A. Helseth-Dyrseth
Døden kommer – til slott som til hytte – til det moralske og fromme idealmennesket som til den åpenbare synder og drankeren. Til fritenkeren og gudsfornekteren kommer den. Stand og stilling spør ikke døden om. Uskånsomt kommer den til alle, uten forskjell. Døden er like absolutt som synden. Bare de troende som lever ved Kristi tilkommelse, unngår døden – de blir forvandlet.
Men, hva er så døden? Hvor er de døde? Hvilken form for tilværelse inntrer i og med døden?
Disse spørsmål ligger det oss undertiden nær å dvele ved, i særdeleshet når noen av våre kjære blir tatt fra oss, eller når en nær venn plutselig og uventet blir borte.
En har sagt: «Den gamle skal dø, den unge kan dø.» Dette er vise og sanne ord som vi gjør vel i å legge oss på hjertet.
Bibelen sier at det er to måter å dø på. I Joh 8,24 sier den Herre Jesus til noen jøder: «Dere skal dø i deres synder.» Men i Åp 14,3 sies det: «Salige er de døde som dør i Herren.»
Hva vil det si å dø i Herren?
Ved døden blir sjelen avkledd. Apostelen Paulus framstiller dette slik: «For vi som er i denne hytte (legemet), sukker under byrden, fordi vi ikke vil avkledes (dø), men overkledes» (forvandles og bortrykkes). Se 2.Kor 5,4.
Når døden inntrer, forlater sjelen (og ånden) legemet, og dermed er sjelen avkledd og naken (2,Kor 5,3). Således venter de som har gått bort på forløsningens dag, da sjelen skal ikles sin himmelske bolig – det herliggjorte legeme.
I Kristus er dødens brodd tatt bort. Hva er dødens brodd? Svaret finner vi i 1.Kor 15,55-56: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden…»
Likesom insekt, når det har stukket og tapt sin brodd i offeret, ikke kan øve noen skade mer, slik tapte døden sin brodd i Kristi offer, og kan således ikke skade den som dør i Herren. Det er denne sannhet som så klart kommer til uttrykk når vi i den vakre påskesalmen synger:
«Bøtt er brøden, død er døden, død er døden som syndens sold.»
I Luk 9,31 er ordet «bortgang» brukt om Kristi død: «De talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.» Dette er første gang i Skriften at uttrykket «bortgang» brukes om døden. Senere benytter både Paulus og Peter det: «… jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er for hånden.» 2.Tim 4,6. «… jeg vil og gjøre meg flid for at dere til enhver tid etter min bortgang skal kunne minnes dette.» 2.Pet 1,15.
De fleste av oss har vel en eller annen gang sunget med biskop Låche: «… gruer dog titt å måtte gå over det mørke belte.» Men det fortelles at da forfatteren av denne salmen selv lå og skulle dø, sa han til dem som stod om ham: «Venner, jeg har diktet feil. Det er ikke noe mørkt belte. Det er lyst, bare lyst.»
Hvorfor er det ikke noe mørkt belte for den som dør i Herren? Fordi den Herre Jesus, vår dyrebare frelser, i de tre mørke timer på Golgata kors tømte til siste dråpe dødens bitre kalk.
Hans velsignede navn være lovet – nå og i alle evigheter! Han sønderrev dødens rep (Salme 18,5), idet han «tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet.» 2.Tim 1,10.
Vår død begynner der hans død sluttet, sier Skriften. Omgitt av Guds vredes bølger (Salme 42,8), synkende i det bunnløse dynn (Salme 69,3), hører vi ham rope: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27,46.
Men la oss erindre at hans siste ord på korset var: «Fader!» Idet han fullender forsoningsdødens bitre lidelser, stråler Faderens smil ham atter i møte, og som han bøyer sitt hode og oppgir sin ånd, sier han: «Fader! I dine hender overgir jeg min ånd!»
Hvor godt å vite at nettopp slik vil den troendes bortgang være. Omsluttet av de evige armer føres pilegrimen bort fra fornedrelseslegemet – bort fra all timelig og åndelig nød - og inn i sin Faders lyse hjem.
Her føles det ofte som et stort tap når en troende blir tatt bort, - men for den Herre Jesus og alle de frelste der hjemme, er det en vinning å få ønske en av Hans «juveler» velkommen hjem.
Ikke underlig at det står: «Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.»Salme 116,15.
