Av Stig Andreasson
En bibeloversettelse som kom til å få stor betydning.
En tidlig oversettelse av hele Bibelen til latin ble utført i begynnelsen av 400-tallet og fikk navnet ”Vulgata” (folkets bibel). Oversetterens navn var Hieronymus, men siden det fins en engelsk versjon av navnet hans, nemlig Jerome, hvilket er lettere å både huske og uttale, holder vi oss i fortsettelsen til det navnet.
Jerome var sterkt overbevist om at hebreernes versjon av det Gamle testamentet inneholdt de eneste kanoniske skriftene i Bibelens første del. Selv om han sikkert også til dels fulgte Septuaginta, gjorde han en markant forskjell på de kanoniske og de apokryfiske bøkene. Han var klar over at de sist nevnte inneholdt mye ren overtro. Det sies også at Jerome faktisk var den første som brukte termen «apokryfer» om de skrifter som noen hadde lagt til den greske oversettelsen av hebreernes Gamle testamente.
De eldre kirkefedrene, ofte «de apostoliske fedrene», var også avvisende til Apokryfene. Dette bekreftes av dosent Seth Erlandsson, som siden tillegger: «Men andre, for eksempel Augustinus, mente at også øvrig jødisk litteratur, som ble formidlet via «Septuaginta» kunne brukes i kirken. Derfor ble Jerome mot sin vilje nødt til å oversette også de apokryfiske bøkene til Latin. En annen historieskriver betoner Augustinus rolle enda sterkere ved å helt enkelt skrive: «Augustinus la til syv apokryfe bøker til Jeromes Gamle Testamente.»
Ingen bibeloversettelser fikk imidlertid noen særlig stor spredning før boktrykkerkunsten ble oppfunnet omtrent tusen år etter Vulgata.
Men nå kommer vi til den virkelige bomben i kirkehistorien.
Den romersk-katolske kirke tok ikke offisielt stilling til apokryfene før på Kirkemøtet i Trient år 1546. Da ble det bestemt at Vulgata skulle være Kirkens offisielle Bibel. Benevningen «apokryfer» ble byttet ut mot ””deuterokanoniske bøker, det vil si ”den andre samlingen kanoniske bøker”, og følgende dekret ble utferdiget: ”Hvis noen ikke godtar disse bøkene som hellige og kanoniske i sin helhet og til alle deler, han skal være førbannet.”
Ved dette dekret ble både den avdøde Jerome, som fullført Vulgata-oversettelsen, samt de hebraiske lærde rammet av forbannelsen. Men hvorfor inntok pavekirken et slikt nytt, djervt og nærmest uforskammet standpunkt? Ganske enkelt fordi Trient-konsiliet var et ledd i den såkalte ”katolske motreformasjon”. Roms kirke manglet nemlig argumenter mot reformatorene, da det gjaldt å rettferdiggjøre mange av sine læresetninger. Sant skrev David Hedegård: ”I de gammeltestamentlige apokryfene finnes villfarelser, og i noen av dem har den katolske kirke – som sidestiller dem med de kanoniske – funnet grunnlag for mye av sin vranglære.”
Vi tar noen få eksempler.
”Almissen redder fra døden og soner enhver synd”. (Tobit 12:9) Hva kunne vel pavekirken ønske mer enn en slik ”bibelsk” støtte for sin avlatshandel?
Annen Makabeerbok 12 forteller om en innsamling av penger som ble brukt til å frambære et sonoffer for døde. Å be for de døde slik at de må bli befridd fra sin syndeskyld sies da å være en hellig og sunn tanke. Dette kunne bestyrke kirkens praktisering av sjelemesser for de avdøde.
Den katolske kirkes opphøyelse av apokryfene til det samme nivå som de kanoniske skriftene var altså et forsøk på å skaffe frem ”bibelske” argumenter imot reformatorenes evangeliske forkynnelse. Da Luther og Calvin proklamerte ”Skriften sier” og da sitere bibeltekster, kunne katolske teologer svare:” Skriften sier også” og da sitere fra en apokryfisk bok. Troens sikre grunnvoll var dermed blitt mangetydig og forvirrende.
