Av Stig Andreasson
Tekst til bilde: bøker av Flavius Josephus, den jødiske historikeren. Inneholder tyve bøker av de jødiske antikviteter, syv bøker fra den jødiske krigen, to bøker som svar på Apion, martabarenes martyrdom, og livet til Josephus, skrevet av ham selv.
Som vi tidligere antydet virker de Nordiske Bibelselskapene å ha endret oppfatning om de apokryfiske bøkene. Vi nevner noen eksempler.
Den svenske Bibelkommisjonens uttalelser om apokryfene.
”Det gamle testamentets apokryfer har vært med i Bibelen fra kristendommens begynnelse og inntil Reformasjonen. Da Luther begynte med å oversette Bibelen til tysk og da gikk tilbake til jødenes Bibel, oppdaget han at noen bibelbøker ikke fantes med der. Årsaken til at de ikke var med i jødenes Bibel var at de var skrevet på den tid da jødene mente at Guds Ånd hadde forlatt jorden. Luthers løsning var å plassere dem mellom det Gamle og det Nye Testamente og kalle dem ”apokryfer”.
Bibelkommisjonens fremstilling må betraktes som mangelfull og til og med misvisende. Ifølge den skulle altså Luther da han begynte sin oversettelse ha oppdaget at noen bibelbøker manglet i jødenes Bibel. Det var apokryfene som manglet. Han satte dem da inn som et tillegg og kalte dem ”apokryfer”. Det kan da se ut som at det var Luther som oppfant denne benevnelsen. Men termen ”apokryfer” ble faktisk brukt allerede mer enn tusen år før Luthers tid. Dessuten gir Bibelkommisjonens uttalelse inntrykk av at jødenes Bibel skulle ha vært ufullstendig. Men historien forteller oss at jødenes samling av hellige skrifter alltid har vært uforandret.
Historikeren Josefus vitnesbyrd.
Denne kjente fortolker av jødefolkets historie skrev omtrent 100 år etter Kristus følgende: ”Vi har ikke utallige skrifter som motsier hverandre. Vi har bare 22 som forteller vår eldste historie og som med rett betraktes som guddommelige. Fem av dem er skrevet av Moses og inneholder lover samt fortellingen om menneskets opprinnelse. Profetene har siden skrevet om hva som hendte på deres tid i 13 bøker. De 4 som gjenstår inneholder salmer til Guds ære og lover for menneskelig samliv.”
Disse 22 bøker som Josefus nevner tilsvarer eksakt de 39 som vi har i vårt nåværende Gamle testamente. De tolv små profetene var nemlig på den tiden samlet i en eneste bok. Rut hørte til Dommernes bok og Klagesangene til Jeremias bok.
Josefus tillegger: ”Til tross for at mange århundrer har gått har ingen våget verken å legge noe til eller trekke noe ifra disse skrifter, ikke heller å modifisere innholdet. Det er blitt naturlig for jødefolket å tro at disse bøkene inneholder gudommelig undervisning.”
Selv har jeg en underbar oversettelse av det gamle testamente til fransk utført av franske jødiske rabbiner og utgitt år 1899. De gjengir blant annet poesien i Salmene på en vidunderlig måte. Den oversettelsen inneholder bare de 39 bøkene som alltid har hørt hjemme i hebreernes Bibel.
Bibelkommisjonens forklaring at jødene ikke antok apokryfene fordi de var skrevet etter at Guds Ånd hadde forlatt jorden, gir et nokså naivt bilde av det åndelige lederskapet hos jødene. Sannheten er vel heller den at jødene ikke kjente igjen den gammeltestamentlige profetforkynnelsen i Apokryfene. Dette er fullt naturlig. Forfatteren til den apokryfiske Annen Makkabeerbok sier ikke at han frambærer et budskap fra Gud. Han avslutter nemlig sin bokmed disse ord: ”Her vil også jeg avslutte min fremstilling. Er den godt skrevet og skikkelig disponert har jeg oppnådd det jeg ønsket. Er den verdiløs og middelmådig , har jeg i alle fall gjort så godt jeg kunne.” En nokså skarp kontrast til Gamle testamentets profeter som ofte begynte sine budskap med ordene: ”Så sier Herren.”
