Av Arne Helseth-Dyrseth
«La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-måltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.» Åp 19,7-9.
Menigheten er trolovet med Guds Sønn. Det er dette forhold Paulus så vakkert beskriver i 2.Kor 11,2: «Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus.»
Denne vidunderlige sannhet finner vi avspeilet i mange skjønne beretninger i Det gamle testamente. Tenk på beretningen om Isak og Rebekka i 1.Mos 24. Rebekka sa ja til en brudgom som hun aldri hadde sett. Den eldste tjener i Abrahams hus ble sendt til Mesopotamia for å hente en brud til Abrahams elskede sønn, Isak.
Hva gjorde tjeneren for å vinne Rebekkas hjerte for Isak, som da likesom var oppstanden fra de døde? (Heb 11,19) Han fortalte henne ganske enkelt om Abraham, Isak og «faderhuset» (1.Mos 24,35) – og dette beveget den unge pikes hjerte så hun sa ja til kallet.
Var det ikke på lignende vis vi ble vunnet for vår himmelske brudgom? Skjedde ikke også det ved at «tjeneren» fra Faderhuset – Den Hellige Ånd – forklarte Kristus for våre hjerter?
Jo, i sannhet!
Dette er nemlig Åndens store oppgave i denne tidshusholdning: å utta en brud for den oppstandne Kristus i herligheten. Det er Den Hellige Ånd som har fått i oppdrag å føre Kristi vordende brud gjennom denne verdens ørken. Og vær sikker – han skal fullføre sin gjerning inntil Jesu Kristi dag (Fil 1,6).
Hva har så vi – Kristi menighet – å se fram til og vente på?
Det første som vil skje er at brudgommen og bruden skal møte hverandre privat. Kanskje snarere enn vi aner skal vi konfronteres med Ham – vår velsignede brudgom og venn. Når bruden i Høysangen blir spurt: «Hva er din elskede framfor andre elskede?», svarer hun: «Min elskede er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen.»
Og det samme svarer vi. For det som gjør ham så attråverdig og fortreffelig er nettopp dette: Han er hvit fra evighet og rød fra Golgata kors.
I lufthimmelen skal menigheten for første gang være en samlet helhet og enhet. Bibelen sier: «Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem (de hensovede) rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren.» 1.Tess 4,17. For nærværende er lufthimmelen fiendens operasjonsbasis. I Ef 2,2 er djevelen kalt «høvdingen over luftens makter».
For en triumf det må bli når brudgommen og bruden møtes i den sfære hvor fienden nå har sitt sete.
Etter det strålende møte i luften, vil Kristus «framstille menigheten for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt.» Ef 5,27. Dette vil finne sted i Kristi privatværelse – i det værelset han hadde for seg selv i evigheten, og som han ved sin bortgang beredte for sin brud.
Før han gikk bort, sa han til sine egne: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» Joh 14,2-3. I sin yppersteprestelige bønn gir han uttrykk for nøyaktig det samme: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg…»Joh 17,24.
I en annen oversettelse er Joh 14,2 gjengitt slik: «I min Faders hus er de mange værelser.» Der er værelser for de forskjellige avdelinger av høye, himmelske vesener – for engler, serafer og kjeruber. Men ingen av disse skapte vesener vil noensinne komme på høyde med bruden. Den Herre Jesus har reservert de beste værelse for sin brud. Hun skal være der Han er.
I de kommende sju trengselsår – mens jorden er gjenstand for Guds vrede og dom – skal Kristus holde bruden skjult i sitt kammer. Her kan vi anvende Davids ord i Salme 27,5: «For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt telts skjul…»
Han skal framstille bruden «for seg» før han viser henne fram for andre. Først vil han selv beundre og nyte det endelige resultat av sin død på Golgata kors. Dronningen skal stå ved hans høyre hånd i gull fra Ofir, og kongen skal ha sin lyst i hennes skjønnhet (Salme 45,10 og 12).
Først etter den sjuårige trengselsuken skal selve bryllupsfesten holdes. Da skal bruden være ikledd det rene og skinnende fine lin. Merk – dette er ikke den kledning som har gjort henne rede og verdig til å være brud. Nei, det er «den beste kledning» (Luk 15,22) – Kristi rettferdighets drakt – som hun allerede nå står iført. Det er denne kledning som har gjort henne skikket og passende for himmelen. Det kan visstnok ikke presiseres for sterkt at vi fra gjenfødelsesøyeblikket av er født ferdig for Faderhuset. Her er det ikke tale om noen modningsprosess. Bortrykkelsen, forvandlingen og vår inngang i Faderhuset vil være av «blank» nåde.
Annerledes er det imidlertid med den kledning som omtales i Åp 19,8. Det fine lin, de helliges rettferdige gjerninger, er den kledning som vil bli oss tilkjent ved Kristi domstol (2.Kor 5,10). Denne drakt skal bruden bære under bryllupsfesten og i regjeringstiden. Det er nå, i trolovelsestiden, den vordende brud er opptatt med å «veve» og «sy» denne kledning.
I Faderhuset vil det absolutt ingen forskjell være på oss. Men – under riket vil det være forskjell. Noen skal råde over ti byer, andre over fem byer osv. (Luk 19,16 flg.) – alt etter som vi har forvaltet det Herren har betrodd oss av tid, evner og midler under sitt fravær.
Det er med andre ord nå vi utdannes for riket. En benådet Herrens tjener sa en gang: «Hva vi har lært under lidelser og svakhet, vil komme oss til gode i regjeringstiden.»
Under rikets tidsalder skal nemlig Kristus ikke regjere alene. «…holder vi ut, skal vi og herske med ham», sier Skriften.
