Av Eivind Flå
Joh 15,16: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.»
At vi er født inn i denne verden skyldes ikke vår egen fortjeneste. Det er Gud som er vår skaper. På samme måte er det med den nye fødsel. Den er virket ved Guds ord (se 1 Pet 1,23). Det er alene Herren som er i stand til å frelse et menneske. Gjenfødelsen skyldes ikke rette beslutninger eller selvforbedring. Nei, fra først til sist er frelsen Herrens verk. Vi kalles derfor til å kapitulere – å bli enige med Gud om at vi må bli frelst på Hans måte. 2 Kor 5,20 sier det slik: «La dere forlike med Gud!» Og på pinsedag formante Peter tilhørerne med disse ord i Apg 2,40: «La dere frelse fra denne vrange slekt!» Merk at det står i passiv form. Det er ikke slik at vi skal gjøre så godt vi kan, så skal Gud gjøre resten. Frelsen i Kristus er helt og holden uten vår medvirkning.
I 2 Tim 1,9 står det: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av.» Gud har tenkt på oss i Kristus lenge før vi hadde en eneste tanke om ham. Vi er ikke Guds ettertanke, men Guds fortanke. Han tenkte på oss fra før verdens grunnvoll ble lagt. Når Jesus kaller et menneske, kaller han det derfor til den ferdige frelse. Nåden er alltid uforskyldt og ufortjent. Vi mottar alt for intet! Rom 3,24 gjør det klinkende klart: «Og de blir rettferdiggjort for intetav hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» Jesu frelsesverk er tilstrekkelig! Det er tilstrekkelig nettopp for deg! Hvem du enn er, og hva du enn har gjort!
Over inngangsdøren til Guds rike står det: «Kallet til frelse gjelder alle!»På innsiden av døren står det: «Utvalgt i Kristus!» Veien er Kristus. Døren er Kristus. Og det nye livet er Kristus. Vi i ham - og han i oss! «Uten ham kan vi intet gjøre.»
I Høys 1,4 sier bruden om sin brudgom og konge:«Kongen har ført meg inn i sine kamre.»Kamrene er uttrykk for hvor kongen hadde sin rikdom, og for hans nærhet. Det var brudgommen som tok initiativet. Bruden hadde aldri funnet veien inn til kongens kamre selv. Slik er det også for oss. Herren ønsker selv å føre oss inn i sin nærhet,og vise oss «Kristi uransakelige rikdom».
Alle Guds barn er utvalgt i Kristus, av den grunn at Han valgte oss. Først har han skapt oss, og så har han kjøpt oss. På det grunnlag stiller han det personlige spørsmålet til den enkelte av oss: Vil du nå være min?
Egil Sjaastad beretter i sin glimrende biografi om professor Carl Fredrik Wisløff, om kampen Wisløff hadde i sine ungdomsår. Han begynte å tvile på om han virkelig hadde blitt omvendt den dagen han gjorde den store bestemmelsen. Wisløff sier det slik: «Jeg måtte lære leksen – ganske enkelt å lytte til evangeliet om Jesus Kristus som døde for meg … Det var ikke min omvendelse for så vidt jeg gjorde en bestemmelse som var det største … Jeg hadde vært svært opptatt med at jeg hadde valgt ham … Men jeg hadde vært alt for opptatt med dette – inntil en dag han viste meg i sitt ord: Det er greit, men merk hva Jesus sier: ‘Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.’ Da hendte det noe med meg. Jeg sluttet å sirkle omkring meg selv. Jeg så Jesus. Jeg satte min lit til ham.»
Tro er å rekke ut våre to tomme hender, og si til Jesus: Takk at du døde for meg! Trygve Bjerkreim formulerte det slik i 1959: «Det er nok, det som Jesus gjorde, om av syndarar størst du er. Du er beden til bryllupsbordet, også deg har din Frelsar kjær.»Du synes kanskje det var en skrøpelig brud han valgte seg? Ja, det kan så være.
Men valget det var hans! «Du er innbudt til bryllup i himmelen. Det er du som skal være hans brud.»Hva er vel større i livet enn dette: «Han er min brudgom, jeg er hans brud!»
