Av Håkon C Hartvedt
Vintersolverv. Vi hyar passert det nå. Et herlig vendepunkt.
Igjen skal dagene bli lengre og nettene kortere. Igjen skal våren vinne over vinteren. Er det rart vi feirer? Det har vi også gjort i uminnelige tider – verden over.
For den som tror på Jesus er solvervet også et symbol eller et bilde på Jesu lys som har beseiret syndens mørke.
Det så ikke slik ut etter syndefallet i Edens hage. Da senket mørket seg, sykdom og død kom inn i verden og verden var tilsynelatende uten håp etter at mennesket hadde gitt djevelen i slangens skikkelse makt ved å syne mot Guds gode vilje. Men allerede her kommer Gud med et løfte, så å si midt i straffen. Der sies det til slangen: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.»Det skal altså komme en i kvinnens ætt som skal knuse slangens hode.
Da vil mørket fullstendig miste sin makt. Det forteller at du kan kutte en slange opp i mange biter, og den vil likevel kunne overleve, men blir dens hode knust, er det definitivt slutt.
--
Så gikk århundrene. Slekter kom og slekter gikk. Den åndelige natten hvilte knugende over menneskeætten. Men midt i natten ble løftene om en ny morgen forkynt. Og noen trodde. Noenventet «på Israels trøst». Menmangegjorde det ikke. Nattens mørke ruget hos Guds folk som stadig og gjentatte ganger vendte seg fra Herren til avgudsdyrking. Profeter fra Gud sendte glimt av lysskjær inn i natten. Men folk flest valgte heller å lytte til lykkeprofetene enn til Guds sanne vitner. Da som nå ville de helst ha det som klødde i øret. Sløvhet og vantro preget mer enn en levende tro og Messias-forventning.
Men det var unntak. Eksempel på dette er gamle Simeon og Anna, Fanuels datter som vi kan lese om midt i Lukas 2. kapittel. Deventet på Herrens frelse og forløsning. Men de var altså unntak. Selv da Jesus kom, var det vantroen som var rådende.
Apostelen Johannes skildrer situasjonen slik i Johs 1. kapittel der han bruker det sanne lys som navn på Jesus.
«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» Johs. 1, 9-11.
Men det stopper ikke der. Gud fullførte sin frelsesplan på tross av alle dem som ikke tok imot, og i vers 12 stråler Evangeliets lys med all sin kraft:
«Men alle dem som tok imot ham (Jesus), dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Måtte det bli din beslutning denne julen.
Frosset lå jorden.
Vinteren rådde.
Solvarmen nådde
ikke helt frem.
Isen den la seg,
kulden den ga seg
ikke før varmen
var der igjen.
Så – som et under
våknet en flamme,
ikke den samme,
men likevel kjent.
Solvinder kysset
nedfrosne hjerter,
kastet nytt lys på
det som var hendt.
Nå grønnes jorden,
elvene strømmer,
kjærlighetsdrømmer
har våknet på ny.
Varmen har reist seg,
kulden har gitt seg,
Kjærlighetsvarmen
har våknet på ny.
Gud signe lyset.
Gud signe flammen,
med takk og amen
i nytt morgengry.
Guds rike nåde
skal nå få råde.
Kjærlighetsdrømmen
har våknet på ny.
Født av Maria.
Konge og Frelser.
Mester og Herre,
Guds egen Sønn.
Guds rike nåde
skal nå få råde.
Alle som tror får
Livet som lønn.
(HCH)
