Av Konrad Landro
Tiden faller alltid langsom for de små. Særlig når det nærmer seg jul. Slik var det også for lille Kristian (6 år).
Adventkalenderen hans var av den sorten med ting inni. I dag åpnet han luken som det stod 20 på. Ennå var det altså fire dager igjen. Det var en bitteliten rattkjelke som lå inni i dag, og det var nettopp det han ønsket seg mest av alt. Ja, en ordentlig rattkjelke, altså.
Mor hadde lært Kristian til å be, og nå ba han til Jesus om å få en rattkjelke. Hver eneste kveld ba han om det.
En gang hadde far listet seg inn på soverommet mens Kristian ba. Han ba for mor og far og storesøster og alle onklene og tantene og mange flere. Far hørte også når han ba: ”Og så, kjære Jesus, håper jeg at du ikke glemmer rattkjelken. Jeg vil bli veldig glad hvis jeg får den til jul.”
Far listet seg like stille ut som han kom inn.
Omsider kom da også julekvelden. Under juletreet lå det mange pakker, men Kristian kunne ikke se noe som lignet en rattkjelke. Kanskje den ligger under alle de andre pakkene, tenkte han. Spenningen og forventningen var til å ta og føle på.
Det var storesøster som fikk lese opp navnene og dele ut pakkene. ”Fra” – ”til”, leste hun høyt, og Kristian fikk flere små pakker og noen litt større pakker, men ikke det som han ventet aller mest på. Det var ingen rattkjelke under juletreet.
Skuffelsen var stor. Han forsøkte å skjule det så godt han kunne. Han måtte jo bare være glad for det han hadde fått. Det var han også, men…
Etter en stund hadde han så mange rare tanker. Kanskje Gud ikke hadde hørt når han ba. Kanskje det ikke var noen Gud. Eller kanskje Gud ikke brydde seg om ham.
Far hadde hatt et våkent øye med gutten sin hele kvelden. Sett hvor forventningsfull han hadde vært. Sett hvordan han prøvde å vise seg glad, men samtidig hvor vanskelig det var å skjule skuffelsen. Sett at han hadde foldet hendene flere ganger den kvelden. Ja, for Kristian ba inni seg: ”Kjære Jesus, kjære Jesus. Rattkjelken.”
Far hadde rent vondt av Kristian. Han tenkte – det var visst ikke riktig å la ham vente så lenge. Han burde fått rattkjelken først av alt.
”Kristian!” ropte far. “Det ligger en pakke ute på gangen også. Vil du hente den, er du snill?” En pakke på gangen, tenkte Kristian. Det skulle vel aldri være…
Jo, så men. Han kunne med en gang se at det var en rattkjelke, ennå papiret var på. Han greidde neste ikke å løfte den store pakken. Han dro den med seg inn gjennom døren.
”Til Kristian”, leste storesøster, og så – ikke noe mer.
Det lille hjertet hoppet heftig av glede. Han rev papiret av. Og da rattkjelken sto der ”lys levende”, hoppet Kristian opp på kjelken, løftet hendene sine høyt og ropte av fryd: ”Ære være Gud i det høyeste.”
Dette var absolutt høydepunktet i Kristians unge liv.
I juleevangeliet leser vi bl.a.:
”Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste.”
Dette var uten tvil høydepunktet i hyrdenes liv.
Syng for meg sangen om Jesus.
Herligste sang på vår jord.
Den som for Betlehems hyrder
lød fra det himmelske kor:
”Ære skje Gud i det høye!
Født er en Frelser til jord!”
”Han er Frelser min!”
Den dagen jeg fikk oppleve det, var høydepunktet i mitt liv. Høydepunktet for fremtiden i alle troendes liv: ”Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!”
Ære være Gud i det høyeste, i all evighet!
