Av Sigmund Måge

”Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.” 1Kor 15,26.

Vi mennesker er skapt for å leve. Det mest naturlige er å elske livet. Under vanskelige forhold gjør vi alt vi kan for å berge det. Noe annet strider mot naturen. Når noen likevel tar sitt eget liv, vet en at det ligger sykdom eller total håpløshet bak. Den fysiske død kommer likevel en gang – selv hvor høyt man enn elsker livet.

I 1Kor 15 omtales døden som den siste fiende. Når den er den siste, vil det si at der har vært andre fiender før under vandringen. Her kan nevnes; djevelen, verden og vårt eget kjød. Ved Guds store nåde og miskunn har vi vunnet over våre mange fiender - vi er blitt bevart i troen. En dag skal vi ”bli stående etter å ha overvunnet alt”.Ef 6,13. Dette gjelder også over våre nederlag.

Døden omtales altså som den siste fiende. Men her har Kristus vunnet seier. Fra og med oppstandelsens morgen er det Kristus som har nøklene til døden og dødsriket(Åp 1,18). Derfor kan Paulus med triumf spørre; ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1Kor 15, 55). ”Døden er oppslukt til seier.” (vers 54). ”Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet.” 2Tim 1,10b.

Nå er døden blitt vår tjener

”Hva er Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen…” 1Kor 3,5.

”For alt hører dere til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død…” 1Kor 3, 21-22.

Her berører Paulus en meget viktig sannhet. I Korint var de tydelig fokusert på Herrens vitner. Noen syntes best om Apollos, mens andre holdt en knapp på Paulus. Paulus skjærer gjennom og sier; Vi er ”tjenere som førte dere til troen. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst.” Vers 5-7. Disse Herrens vitner tilhørte menigheten i Korint som tjenere – ja, de tilhørte alt Guds folk, kan man si.

Men det var også andre ting som tilhørte dem og som var deres tjenere. Det var verden - så vel som liv og død (se vers 22).

Kan da døden være en tjener? Ja, det er nettopp det Paulus sier her. De fleste må gå via døden for å komme inn i Guds himmel. Unntaket er de frelste som er på jorden ved Herrens komme. ”Se jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.” 1Kor 15,51-52.

Døden er fergemannen som fører oss over det siste stykket før vi når den gylne strand på den annen side. Slik er den vår tjener. Men tro ikke at du er alene i båten. ”När du går øver floden går du ensam…” står det i en sang. Dette er sant hva andre mennesker gjelder. Ikke ektefelle, søsken, mor eller far følger oss da. Men en er med oss – Jesus. Kort tid før Paulus ble hentet til skafottet for å lide martyrdøden, skrev han: ”Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike.” 2Tim 4,18. Det var ikke slik at Herren hadde vært på avstand og kom til Paulus akkurat nå når han trengte det som mest. I verset foran skriver han: ”Men Herren sto hos meg og styrket meg…” Herren kom til Paulus da han var på vei inn i Damaskus mange tiår tidligere. (Les Apg 9.)

Fra denne stund hadde Herren stått hos ham hver eneste dag. Slik vil han også stå ved vår side. ”Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.” Heb 13,5b.

På en Allehelgensdag tenker vi på de som er gått foran. De som trodde på Kristus er i himmelen. Vi som også tror på Kristus skal snart være der sammen med dem.

Du som ennå ikke har tatt din tilflukt til Kristus, må gjøre det før det er for sent.