Av Jan Veiby
«Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!» ( Rom. 8,15.)
Her ser vi tydelig forskjellen på en trell (slave) og et barn.
Trellen var enten kjøpt eller innleid for å gjøre en tjeneste hos sin herre. Det å tjene var trellens formål. Han skulle jobbe for sin herre. Og dersom herren var en vrang og vanskelig mann, var det all grunn til frykt. Frykt for å ikke strekke til. Frykt for å komme til kort. Frykt for straff og represalier. Helt annerledes er det å være barn. Barnet er født inn i familien. Barnets forhold til sine foreldre bygger på kjærlighet. Gode foreldre er glade i sine barn, og gir dem omsorg og trygghet.
Slik er den troendes forhold til den levende Gud. Det hviler ikke på prestasjon eller gjerninger, men på nåde og kjærlighet.
Barnekårets Ånd er Guds egen Hellige Ånd. Som tar bolig i den som tror på den Herre Jesus. Ånden bekrefter og styrker oss i vårt barneforhold til Gud. Ånden skaper tillit og kjærlighet til vår himmelske Far. Vi får et fortrolig og intimt forhold. Som gjør at vi kan rope: Abba; Far! Abba er et arameisk ord for far. Det betyr kjære far. Eller pappa som vi sier. En trell kunne aldri si det til sin herre. Den retten hadde bare barna.
Jesus selv brukte dette uttrykket da han kjempet i Getsemane hage. «Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalken fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» (Mark. 14,36). Hvor stort at også vi har fått dette barnekår. Det ble vunnet for oss gjennom Kristi lidelse i Getsemane og på korset.
«Abba, Far» betegner både fortrolighet og respekt. Et nært og varmt forhold. Forenet med ærefrykt og hellig respekt. Slik det sømmer seg for et Guds barn å vandre med Gud. Ikke trellefrykten, men kjærlighetsfrykten. Frykten for å gjøre Gud imot. Frykten for å komme bort fra Gud. Den gjør at vi holder oss nær til ham. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort» (Sal. 25,14).
Hva betyr «Abba-ropet»?
Det er mer enn bare et uttrykk vi sier. Det er et gledesutbrudd. En lovprisning for frelsen full og fri. Når Jesus og hans frelsesverk blir stor for oss, da kommer jubelen. Da må vi takke og love Gud.
Det er også et lydighetsrop. Som virker disiplin og respekt i hjertet. Kjærligheten til Gud fremkaller sann gudsfrykt. «For hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg» (Sal. 130,4).
Så kan det også vær et nødrop. For et Guds barn roper ikke bare i glede og frihet. Det sukker også under byrden. Hvor godt at vi i all nød, trengsel og motgang kan vende oss til Gud. Han ser din situasjon og hører din bønn. Og kan du verken be eller rope, så ser han ditt hjerte og forstår deg. Hjelpen er underveis.
Skal vi summere det hele opp kan vi si at «Abba-ropet» er hverdagens kontakt og samfunn med Gud. Det er å leve og vandre sammen med Ham, og erfare hans omsorg og trofasthet.
Å, hvilken ære, for tanken alt for stor
Hans barn å være som i det høye bor!
Når jeg er blevet til Herren rett omvendt,
Fra verden revet, med Jesus rett bekjent.
I himlen skrevet med Lammets røde prent.
Å, hvilket smykke jeg da fra himlen får,
Å, hvilken lykke er dette barnekår!
Hva enn oss skader, vi kan for tronen gå
Og sie: Fader, ditt barn du hjelpe må!
Min Gud, hvor lader (kjennes) det deilig der å stå.
(Hans Adolph Brorson, sangboken nr. 134).
