Av A. Aavik
«Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» Apg 1,8.
I min kinesiske bibel er «jordens ende» oversatt med «hele jorden» eller «hele kloden». Ganske enkelt står det: - Vitne for hele kloden!
En overveldende oppgave!
Som er kommet på ny så sterkt over meg nå denne siste jul, når en i stillhet får lov å tenke over og grunne på hva det var som skjedde ved Kristi komme til vår jord. Og det som hendte, sier evangeliene, skulle «vederfares alt folket». Der har vi det igjen, veldig og påtrengende.
Dette er verdensmisjonen. Det globale ved Gud.
Han skapte mennesket i sitt bilde. Han åndet sin eget pust i dets nese, forteller 1.Mosebok oss. Derfor bærer han også ansvaret for denne sin skapning. Nettopp dette er Bibelens budskap.
I Jesu frelsergjerning var der ingen prosenttabell tatt i bruk. Ingen brøk. Himmelen regner bare med – hundre. (En mann hadde hundre får… Luk 15)
«Se der Guds Lam som bærer verdens synd!»
Verdens…
I dette frelsesverk var ikke et eneste menneske glemt i fortid, nåtid og framtid.
Misjon? Det er Jesus som deler ansvaret for alle folkeslag med sine barn i verden!
Når det gjelder proklamasjonen av dette, nådde Jesus selv bare en lite brøkdel av kloden. Ansvaret videre la han på de elleve unge menn som stod hos ham ved himmelfarten.
Senere har han lagt de på nye unge – menn og kvinner - i hver gryende generasjon innen land og riker som tok imot budskapet om den frelsende forløsning i Kristus Jesus.
I dag ser det ut som om dette evangeliets løp til alle folkeslag er kommet inn i et avgjørende og siste sluttløp. Det er kommet en «hellig hast» både over sendeland og sendebud. Og når det gjelder vårt eget lille land Norge, ser det ut for meg som om Herren aldri før har kalt så mange unge, både menn og kvinner, til denne «Misjonens militærtjeneste».
Videre kastes misjonene nå fra land til land, rike til rike, i stor og uventet hast. Dette er den store forskjell fra overgangen til dette århundre og tiden i dag. Dører til store og veldige folk stenges plutselig for oss. For noens vedkommende står den enda litt på gløtt, for så en dag plutselig å smelle i lås like foran en misjonens generalforsamling.
Samtidig åpnes nye dører. For selv i et uryddig farvann må vi videre. Eller rettere: Misjonsledelsen i de forskjellige selskaper søker og leter etter slike porter i helt nye og fremmede land.
Men vi tror at misjonens Herre har sin finger med i alt dette. Det lakker med tiden mot universets siste dag og time. Det er folkeslag som enda ikke har sett en liten strime av evangeliets lys. Og Jesus kan ikke komme igjen før frelsens budskap er proklamert for alle stammer, folk og tunger. Om de tar imot, vil bli folkeslagenes valg og evige skjebne.
Men Jesu siste ord – hele kloden – skal tikke i vårt indre som et sterkt og opptrukket ur. Det gjorde Jesus selv hin dag før avskjeden med de tolv (Apg 1,8).
Tikker dette ur hos deg? De fleste av oss har døyvet det. Likte ikke den uro det stadig la i vårt sinn.
Heller ikke likte vi kravet – vårt lille offer – gaven til kloden…
Alt dette er vi blitt minnet om på ny ved atter å få gjennomleve en jul. På ny er det lagt inn i vårt sinn at det som skjedde skal vederfares alt folket. Og ordet «vederfares» er i min kinesiske bibel oversatt med to tegn som er veldig nærgående. Eller overraskende: Et slektsbudskap om en forlovelse, et bryllup, en fødsel, en arv etc. Nærmere bestemt – noe som helt plutselig og uventet blir en meddelt!
Slik er evangeliet. Og slik må det alltid være.
