Av Eivind Flå
Klag 1,12: ”Går det dere ikke til hjerte, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt meg, den som Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag!”
Klag 1,12 er ord fra den gråtende profet. Folkets frafall og ulydighet lå på ham dag og natt. Det var som et ulegelig sår. Smerten ble uutholdelig. Om dette ordet gjelder Jeremia, kan det med rette også anvendes på Jesus. For smerten som voldte ham er større enn noen annen smerte.
Jesaja profeterte i Jes 53,3 at Jesus var ”en smertenes mann”. Ingen har elsket slik som Jesus, men ingen har heller lidt slik som han. På mange måter fremstår Jeremia som et forbilde på Jesus. Jeremia bar en inderlig smerte i sitt hjerte. En kjærlighetens smerte! Han elsket folket som gikk på gale veier, derfor gråt han. Om Jesus kan du lese i Matt 9,36: ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde”. Jeremia gråt over Jerusalem! Klagesangene er beskrivelsen av denne nød og gråt. Jesus gråt også over Jerusalem. I Luk 19,41 står det at da han kom nær byen, gråt han. Denne byen som han elsket så høyt – voldte ham også stor sorg og smerte.
Etter at Pilatus hadde latt Jesus få ei tornekrone og en purpurkappe, og deretter latt ham bli hånet, spottet og spyttet på, sier han til folkemengden: ”Se det menneske!” (Joh 19,5). I kjærlighet til en fallen slekt tok Jesus frivillig på seg all smerten. Smertenes mann gikk Via Dolerosa, hvilket betyr ”smertens vei”. Hele Jesu liv var en vandring mot denne siste smertens veistykke: Getsemane, Gabbata og Golgata! Endemålet for Via Dolerosa var Golgata: Smertens sted. Men Jesus holdt ut. Han holdt ut all smerten. Ikke bare all torturen; for det var ikke det verste. Men han holdt ut at Gud selv trakk seg tilbake. Da det på Golgata ble mørkt midt på dagen, ropte Han som selv er verdens lys: ”Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg”. I dette inderlige smertens rop aner vi også smertens innhold. Han ble forlatt av Gud, og han smakte våre synders lønn, som er fortapelsen. Han smakte Guds brennende vrede – alt i ditt og i mitt sted! ”Det var en som var villig å dø i mitt sted, For at jeg skulle leve ved ham. Ja, til korset han gikk hvor han kjøpte meg fred, Da han sonet min synd, det Guds Lam.”
I Klag 1,18 står det: ”Hør, alle folk! Se min smerte!” Det forholder seg slik at jo større kjærligheten er, jo større blir også smerten. For den som elsker mest, lider også mest. Kjærlighetens forunderlige smerte! Den tyske presten, Justus Gesenius, formulerte det slik, i 1646: ”Og la i evighet meg ei forglemme hva det kostet da du forløste meg!”
Så er spørsmålet til oss: Er vi villige til å bære noe av hans smerte i våre liv. Vi skal heldigvis slippe å bære den smerte som Jesus opplevde på Golgata som vår stedfortreder. Den smerten var han alene om. Men det er noe som heter å lide for Jesu navns skyld. Vi vil ofte ha en kristendom uten kors, trengsel og offer. Bibelen taler annerledes. Paulus fikk selv prøve og erfare hva han skriver i 2Kor 4,10-12: ”Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere.” Karl Ludvig Reichelt omtaler dette bibelske anliggende slik: ”Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm! Lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm! Lær meg å skue med ditt blikk hvert folk som liv og grenser fikk, å bære verdens nød og skam med kjærlighetens offerbrann til døden tro, tålmodig sterk og fro!”
