Av Håkon C. Hartvedt

 17. mai. Et stas-ord og en stas-dag – helt fra jeg var liten. En dag jeg alltid gledet meg til. En dag med is og brus, leker, fløyter og flagg, prosesjon og ekstra penger til å kjøpegodsaker for. I Norge er barna sentrale nasjonaldagsfeiringen.

 17. mai blir markert av nordmenn over hele verden. Slik skal vi også glede oss når våre nye landsmenn på samme måten vil markere sitt opphav med fest og egne flagg på sine nasjonaldager.

Men på 17. mai er det vårt norske flagg i rødt hvitt og blått, og med korset i midten vi vil løfte fram. Så patriotiske må vi ha lov til å være, og slik skaper vi også felles identitet for alle som bor her i landet. Jeg opplever også at våre nye landsmenn ikke bare synes dette er ok, men de tar også delog gjør dagen rikere for oss.

Et sitat forteller at om bare de fuglene som var best til å synge gjorde det, ville det bli stille i skogen. En tidlig vårmorgen er det jo mangfoldet av fuglesang som gjør dagen god å våkne til, og 17. mai synger vi alle!

 

Nytt liv

17. mai faller sammen med våren, og noen finere ramme enn den vi har med vårblomster og nyutsprunget bjørk, kan jeg vanskelig se for meg. Våren handler om nytt liv!

Det ble også en ny vår da Kvitekristtroen kom hit til oss. Til da hadde sverdets språk fått tale. Nå kom et nytt budskap om å elske hverandre, selv sine fiender. Livets mål ble ikke lenger å dø ærefullt i strid for å sikre seg et godt ettermæle. Det ble slutt på holmgang og blodhevn. Barn ble ikke lenger satt ut i skogen for å dø. Tjenere skulle behandles med respekt og rettferdighet skulle råde på Tinget.

Kristkongene talte sverdets språk, så munkene var nok minst like viktige som kongene i denne sammenhengen. Til tider måtte de holde kongene i age, og ofte, om Ikke alltid, hørte kongene på dem. La oss heller ikke glemme at førKristkongene kom hadde mange nordmenn møtt Kvitekrist-troen gjennom sine vikingferder. Korsene i Hafrsfjord vitner om det, og Vera Henriksen prøver å skildre noe av dette i boka «Sølvhammeren.»

Her møter vi en ung, norsk viking og broder Edmund. Den villstyrige vikingen er tatt til fange, hardt såret, men opplever å bli behandlet med stor kjærlighet av den kristne munken. Det kan ikke den unge vikingen forstå, og nå lar vi Vera Henriksen fortelle videre med den unge vikingens munn:

«Til slutt kom den dagen da jeg kunne snakke med ham. Jeg måtte spørre ham da, hvorfor han hadde pleid meg og våkt over meg, hvorfor han lot meg, som ville ha hugd ham ned uten den minste skruppel, ligge der i sengen hans, mens han selv sov på gulvet.

Da begynte han å fortelle meg om Kristi lære, om hvordan Kristus hadde sagt at vi skulle være glade i våre fiender og være gode mot dem som har vært onde mot oss.

Det var en merkelig tale for mine ører. Men etterhvert som han fortalte meg om kristendommen, begynte jeg langsomt å forstå. Han lærte meg sine bønner og fortalte om sine helter, hellige menn som hadde latt seg pine og drepe for sin tro, mens de bad til Gud at han måtte tilgi de menneskene som plaget dem. Og jeg kom til å forstå at det finnes et annet heltemot enn det som viser seg i kamp, og en annen og bedre lykke enn den som følger hell, og rikdom. Det var som korset i gluggen kastet skygge ikke bare på veggen, det merket meg også.»

---

Så vet vi at dessverre også kjærlighetens evangelium har blitt misbrukt av maktmennesker både i og utenfor Guds kirke i århundrene som kom. Men budskapet om Guds kjærlighet og Jesu verk for oss mennesker fikk likevel prege landet vårt og har gjennom årene blitt til liv og salighet både for den enkelte og samfunnet.

I etterkrigstiden lød parolen: «Få fattigdommen bort. Da vil også kriminaliteten bli borte!» Det skjedde ikke, selv om Norge er blitt verdens rikeste land.

Vi har glemt at vi trenger ankerfeste for vår Ånd, og vi er i ferd med å jage Gud ut av skoler og samfunnsliv. Vi har fått lover stikk i strid med Guds bud. De aller svakeste av de svake er fritt vilt og kan velges bort uten rett og dom. Barn blir født uten at samfunnet skjønner at de trenger bådeen mor og en far. Onde krefter får gjøre det de kan for å bryte ned familielivet midt i vår velstand.

«..vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på landet byggjer.» 

Men midt avkristningen utfordres vi som Guds folk til å ta til oss ordene i 2. Krønikebok 7.14:

«Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land.»