av Per Braaten

Hvis det er en rett forståelse at den vanhelligelse av Templet som er omtalt i Matt.24,15 som ødeleggelsens styggedom er den endelige oppfyllelse av Dan.9,27, må dette innebære at vi her - i vår tanke - befinner oss midt i Israels 70. åruke.

En slik tolkning, som er blitt hevdet av en rekke fremstående profetigranskere, vil i så fall få vidtrekkende konsekvenser for hele vår oppfatning av Matt.24. Dette ikke minst i lys av Den store Trengsel, slik denne er skildret i Joh.Åp. For da ligger det nemlig nær å anta, så langt vi kan se, at ikke bare Matt.24,15 handler om Israels 70. åruke, men også det som forøvrig står skrevet både før og etter dette sentrale nøkkelvers i Jesu store tale om endetiden.

Fra en side sett kan ulike avsnitt i Matt.24 sees som en dobbelprofeti. Dette gjelder ikke minst v.1-7. Slike hendelser som her er beskrevet - forførelse og villfarelse, falske messiasskikkelser, rykter om krig, politiske konflikter og militære konfrontasjoner, hunger og jordskjelv både her og der - alt dette har mer eller mindre funnet sted innenfor ulike geografiske områder gjennom hele historien. Slike hendelser er ikke noe spesifikt nytt for endetiden. Det situasjonsbilde som her blir tegnet for oss kan uten tvil bli betegnet som generelle og gjentagende varselstegn som  med varierende styrke har kunnet iakttas gjennom hele historien. Menneskenes barn har måttet leve sine liv i en urolig og omskriftelig verden!

Men alt går mot et klimaks. I sin endelige oppfyllelse vil disse endetidstegn - i form av dramatiske hendelser og globale bredde - dominere hele det daglige verdensbilde. Og folk som ikke tidligere har gransket det profetiske ord i Den hellige Skrift vil da umiddelbart - i lys av sin forskrekket samvittighet - komme til å tenke på Guds hellige vrede. Da blir det endelig et omfattende bønnemøte med stor deltagelse! Men i sin åndelige blindhet, og med forherdede hjerter, ber ikke de engstelige syndere til himmelens Gud i sann anger og bot. Men bedratt og forført av den antikristelige religiøse mystikk begynner de å be til høye fjell og majestetiske klippeformasjoner. - Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående? Åp.6,19-22. Det er bare et lite skritt fra vantro til overtro! Så bedratt er vår falne natur.

Et så alvorlig situasjonsbilde - som noen med et spottende sinn drister seg til å betegne som gammeldags skremselspropaganda - burde få dagens rastløse mennesker til å søke den fullbrakte frelse i Kristus. Og det bør de skynde seg å gjøre, uten å nøle en dag. Bare her har vi adgang til varig fred og trygghet. For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Det finnes ingen sikre filosofiske, religiøse eller moralske tilfluktsrom mot Guds hellige vrede. Bare i Kristus kan du være trygg, i tid og evighet. Du er mitt skjulested! Du vokter meg for trengsel.