Av Edvard Foss

I sangboken som brukes på de fleste bedehus rundt om i vårt land, finnes et avsnitt med tittelen «Det kristne håp».

Blant de mange som har fått sine sanger med under dette avsnittet, er den svenske sangforfatteren Nils Frykman. Han var født i Sunne i Varmland i 1842. Her virket han i mange år som lærer og lekpredikant før han utvandret sammen med sin familie til Amerika.

På en av sine mange predikantreiser skrev han sangen: «Min framtidsdag er lys og lang». Sangen som i sangboken har fått sin plass under nest siste hovedavsnitt, «Det kristne håp». Og det er håpet og trygghetens toner som preger sangen.

Ved et nytt år tenker vi gjerne framover og spør «hvordan vil året og framtiden bli». Vi vet så lite om kommende dager, egentlig ingen ting. Vi har planer og drømmer som vi håper vil bli virkelighet, men ting kan fort bli annerledes enn vi tenker. Og likevel kan en kristen synge med Nils Frykmann, «Min framtidsdag er lys og lang».

Hva er det som gjør at den kristne kan synge slik. Jo for det først dette:

Fortiden er oppgjort.
Hva er fortiden? Det er det som ligger bak, år som er til ende. Det uforanderlige, - hendelser og handlinger som har skjedd og som gjerne skulle vært ugjort. Fall, nederlag og synder. Synd mot Gud. Men selv om det er slik, kan en kristen være frimodig med tanke på framtiden og møte med Gud. Fortiden eksisterer ikke mer. Den gjør det nok i vårt minne, men ikke i Guds. «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».(Jes.43,25). Slik taler den sannferdige Gud som ikke kan lyve.

Alle synder er utslettet ved Jesu død på korset for oss, og Gud husker ingen av dem. Vidunderlig sannhet! Å være et Guds barn er å eie syndenes forlatelse,- en oppgjort fortid og fred med Gud. Det er når man har en oppgjort fortid at «framtiden er lys og lang». Du har vel en oppgjort fortid? «Når vi bekjenner våre synder er Gud trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1 Joh.1,9).

Gud kjenner framtiden vår.
Dette er den neste årsaken til at vi kan se lyst på framtiden. Vår himmelske far kjenner den. I salme 139 leser vi følgende: «I din bok ble de alle oppskrevet, de dager som ble fastsatt da ikke èn av dem var kommet». Han vet om alle våre dager, både antall og innhold. Det vi ikke vet noe om, vet Han. Kong David sier det slik i en av sine salmer: «I din hånd er mine tider». Det vil si i hånden til allmaktens og omsorgens Gud. Dette gir trygghet. Han som er vår Far bryr seg om sine barns hverdag, og kan gjøre langt ut over det vi forstår å be om.

Videre taler David i en annen salme: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mine livs dager». Han hadde lært Gud å kjenne. Fredrik Wisløff har sagt det slik: «Gud gir oss bare gode gaver, selv om han av og til kler dem i en underlig drakt». Noe av dette hadde også Nils Frykmann erfart når han skriver slik i et av versene i sangen vi har nevnt.

Pris være Gud som styrer så,
at jeg urolig ei skal gå.                                                                                      
For meg han alltid sørge vil,
i alt som her kan støte til.

En evig framtid i Jesu nærhet.
En dag er vi kommet til den siste av de tilmålte dagene våre. Hva skjer da?  Bibelen beskriver dette på slik en fin måte. «Så lenge vi er hjemme i legemet er vi borte fra Herren… Vi vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren». Når vår siste dag kommer, skal vi hjem.

En kristen går ikke bort når døden kommer. Han eller hun går hjem. Hjem for å være i Jesu nærhet. Legemet legges i grav, men sjelen er «hjemme hos Herren». Det står slik i «faktaboken». Men det står noe mer, - en dag, i et øyeblikk, skal alt forvandles. Da skal Jesu forlate plassen ved Faderens høyre hånd for å hente alle kristne hjem til seg. «De døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer opp i luften for å møte Herren» Det er legemets oppstandelse og bortrykkelsen som skildres. «Så skal vi for alltid være sammen med Herren».

Jo vist har han rett Nils Fykmann når han skriver:

Min framtidsdag er lys og lang,
den rekker bakom tidens tvang.                                                             
Der Gud og lammet selv jeg ser,
og ingen nød skal være mer.

Det går mot lysere tider for Guds folk.