Av Jan Veiby
«Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger – dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud» Sal. 84,4.
Salme 84 handler om lengselen etter å være i Herrens nærhet. For de gammeltestamentlige troende betydde det særlig templet i Jerusalem. Der var Herren til stede på en bestemt måte gjennom prestetjenesten. Der ønsket Guds folk å være. Og dit reiste de på pilegrimsferd under de store høytidene. Nå hadde verken folket i alminnelighet eller Korahs barn, fysisk adgang til selve helligdommen. Den var forbeholdt presteskapet. Men de ville gjerne komme så nært som mulig. Under den gamle pakt var Guds nærhet knyttet til et sted.
I den nye pakt er det knyttet til en person. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss..» (Joh. 1,14a). «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig» (Kol. 2,9). Å være i Guds nærhet er å tro på den Herre Jesus. Det er å leve i fellesskap med ham på Ordets grunn.
Alt som lever lengter etter et hjem. Et sted hvor man finner hvile. Selv spurven og svalen bygger sine små lune reir. Men det er ikke bare vårt legeme som trenger hvile og ro. Også vår sjel, vårt indre menneske, trenger et hvilested. Og det finnes alene hos Gud – vår skaper. Utenfor ham er det ingen virkelig hvile. Men den som har tatt sin tilflukt til den levende Gud, han har egentlig kommet hjem. For det er der han hører hjemme.
Salmisten hadde i åndelig forstand funnet sin hvileplass i helligdommen. «dine alter, Herre, hærskarenes Gud».
Det var to altere i templet: Brennofferalteret og røkofferalteret. Det første stod i forgården og symboliserer korset. Der ble offeret brakt og forsoning fant sted. På Golgata kors ble frelsen fullbrakt. Ved blodet på hans kors, stiftet han fred (Kol. 1,20). Hvor godt å få hvile i forsoningens nåde. I det som Jesus har gjort for oss. I visshet om at Gud har ordnet med syndespørsmålet èn gang for alle.
Røkofferalteret var plassert i det hellige. Det taler om bønnens tjeneste. Både om Kristi forbønnstjeneste for oss, og om vårt bønnesamfunnmed ham. Også dette bringer sjelen hvile og fred. Vi har en Frelser som daglig ber for oss, og bærer oss på sitt hjerte. «Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem» (Hebr. 7,25). Samtidig kan vi i bønnen få overlate alle sorger og bekymringer til ham som har omsorg for oss. «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk» (Fil. 4,6).
Skjønne hvileplass ved Jesu hjerte,
Sikre tilfluktssted for såret sjel.
Å der glemmer jeg all sorg og smerte,
For hos Jesus der er alt så vel.
Trette barn, her kan du finne hvile.
Her fins legedom for alle sår.
Å om blott du hastig ville ile
I din Faders favn som åpen står.
(Schibboleth nr. 507)
