Av Jan Veiby
«Kongen befalte da at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!» Dan. 6,17.
Denne historien er både spennende og lærerik. Den er full av dramatikk. En oppsiktsvekkende hendelse. En mann kastes til løvene, og kommer levende ifra det! Og det er ikke eventyr. Det har virkelig skjedd. Ja, det er historien om Guds underfulle inngrep.
Daniel var nå en gammel mann. Antagelig mellom 80 og 90 år. Han tjente den sanne Gud, og representerte Guds rike i det fremmede landet. Daniel fikk stadig større tillit hos kongen. "..fordi det var en høy ånd i ham" (v.4). Han hadde en helstøpt personlighet. Preget av gudsfrykt, integritet og fasthet.
Men ikke alle likte den anseelse han nøt hos kongen. Dessuten var han jo jøde. Stormennene ble misunnelige på Daniel. Derfor prøvde de å finne et klagemål mot ham, så de kunne få fjernet ham. Men Daniels dyktighet og troskap var så stor at de måtte søke å gjøre selve troskapen til en forbrytelse. Troskapen mot Gud skulle settes i motsetning til troskap mot kongen. De tenkte at dette var hans svake punkt. I virkeligheten var det det sterkeste. Gudsfrykten bevarte ham under selv de verste forhold. En har sagt: "Daniel hadde en underlig ryggrad. Den kunne bøye seg tre ganger om dagen for Gud, men ikke en eneste gang for å tilbe kongen".
Daniels bønneliv
Daniel gjorde kloke valg. Han prioriterte rett. Han satte Guds rike først. Han hadde skjulte kilder som han hentet kraft og styrke fra. Og det gjorde at Gudslivets hans ble åpenbart. I denne forbindelse er det interessant å lese om hans bønneliv. "Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort" (v.11).
Han forsøkte ikke å gjemme seg, eller å forandre bønnetidene. Med åpne vinduer og bøyde knær ba han til den levende Gud. Han glemte heller ikke lovprisningen. Den hører med til et sant og sunt bønneliv. Takken gjør oss sterke og frimodige i bønnen.
Og dette gjorde han regelmessig. Etter jødisk skikk: morgen, middag og kveld (Sal. 55,18). Han hadde holdt på med dette fra sin ungdom av, og fortsatte i sin alderdom. Han ville heller dø enn å svikte sin Gud.
Og Herren bevarer dem som tar sin tilflukt til ham. Han fører oss ikke utenom prøvelsene, men leder oss gjennom dem. Jes. 43,2.
Daniel fikk oppleve Guds herlige frelse. Selv i løvehulen eide han indre fred og ro. Mens kong Darius ikke fikk sove (v.19), hadde Daniel hatt en deilig natts søvn. Guds løfte står fast: "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem" (Sal. 34,8). Jeg tror det var Jesus Kristus selv som kom Daniel nær og lukket løvenes gap.
Av dette lærer vi at det lønner seg å stole på Gud og lyde hans bud under alle livets forhold. Det kan koste å følge Jesus, men det er virkelig verdt det. Og Daniels Gud vil også være din og min Gud.
Våg å stå som Daniel, Våg alene stå!
Gi som han et hellig løfte, fram med Jesus gå!
(Sangboken nr. 467).
