Av Ivar Gjerdi
En ung gutt gikk om bord på en båt og spurte kapteinen om han hadde noe arbeid til ham. Han fortalte at han ville hjelpe sin mor økonomisk.
Kapteinen likte gutten og spurte om han hadde noen attester. Det hadde ikke gutten og kapteinen syntes det var vanskelig å ansette noen som ikke hadde noen papirer å vise til. Gutten var i ferd med å gå. Da roper kapteinen og spør hva han han har i brystlommen på jakken sin. «Å», svarer gutten, «det er ny testamentet mitt.» Kapteinen får den lille boken, og ser at det er en gave fra søndagsskolelæreren hans, med hilsen og takk for flittig frammøte og god oppførsel. «Her har du jo en riktig god attest», sier kapteinen. «Deg kan vi nok bruke. Velkommen om bord!»
Gutten hadde nok lært og erfart det salmisten uttrykker, «Du er mitt håp, min Herre og Gud, min trygghet fra jeg var ung.» Salme 71,5. Det har også vært mitt vitnesbyrd fra jeg var ganske ung.
Paulus var også opptatt av menneskers livsførsel og den «attesten» vi kan framvise, «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet tro og renhet. Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer.»1.Tim. 4,12-13. Det har vel alltid vært slik at de unge har blitt sett på med en viss mistro. Skulle man ha en spesiell tjeneste i menigheten og foreningenvar det ønskelig med en viss erfaring og modenhet. Timoteus var ung i forhold til Paulus, og ville sikkert bli fulgt med kritiske øyne. Derfor dette rådet om forbilde og livsførsel. Vi bør huske den tilliten kapteinen ga gutten. Når jeg tenker tilbake på mitt eget liv så er jeg takknemlig for all den tillit jeg ble vist allerede i tidlige ungdomsår.
