Her kommer andre artikkel i artikkelserien Sigmund Måge har om de 4 b-ene.
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. Ap.gj. 2,44
Opplevelsen på Pinsedag og tiden etterpå må ha vært helt spesiell. Dette at de hadde alt felles, var ikke et påbud fra Herren, men en naturlig konsekvens av det utrolig flotte fellesskap de erfarte. Når vi leser videre om tiden etter pinsedag, skjønner vi at denne ordningen hadde en begrenset tid.
Vi kaller med rette Pinsedagen som Menighetens fødselsdag. Her er verd å merke seg at de første tre tusen sjelene som ble frelst, ble lagt til – hva? Det står ikke noe om det. (les vers 41). Det var disse tre tusen sjelene, som formet eller ble grunnlaget for Menigheten. Deretter står det skrevet: De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten. Vers 47.
Selv om ordningen med å eie alt sammen opphørte, opphørte ikke det sterke fellesskapet eller brodersamfunnet. Nei, det ble nok heller sterkere.
Det å bygge lokale menigheter eller forsamlinger, var jo et guddommelig mønster. Dette var praktisert i Israel fra deres første tid, og er kjent som synagogen.
Gjennom apostlenes forkynnelse, ble mennesker frelst i tusentall. Og på hvert sted ble det dannet lokale kristne menigheter eller forsamlinger. Vi merker oss at Paulus alltid først gikk inn i synagogen på et nytt sted. Ved å forkynne Kristus ble sjeler vunnet for evangeliet. Og da ble det gjerne dannet en kristen forsamling. De fleste av Paulus sine brev er stilet til en lokal menighet. Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og Sostenes, vår bror – til den Guds menighet som er i Korint....1. Kor. 1, 1-2a. Mange av formaningene i nytestamentets brever går nettopp ut på dette å ha et rett forhold til de andre troende.
Kjærlighetens apostel skriver: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. 1.Johs. 4,7.
Paulus slår fast dette overfor tessalonikerne: Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre. 1. Tess. 4,9
Jesus sier at i den siste tid ...skal kjærligheten bli kald hos de fleste.Mat. 24,12b.
Men fortsatt er det heldigvis noe som heter broderkjærlighet. Derfor sier også Paulus: Er der noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med en sjel har det samme sinn. Fil. 2, 1-2.
Da Paulus satte sine føtter på italiensk jord etter en dramatisk sjøreise fra Cesarea ved havet, står det å lese: Brødrene der (i Rom) hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. Ap.gj. 28, 15.
Selv den åndelig sterke Paulus trengte åndelig fellesskap. Slik er det med oss alle. Vi er alle avhengige av å ha et åndelig fellesskap. Det kan være en stor menighet, eller det kan være et lite husfellesskap. Salme 133 omtaler det åndelige fellesskapet og avslutter med: For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid. Her er det tale om Sions berg. Og akkurat dette sted, har en helt spesiell plass i Guds hjerte.
Til avslutning leser vi et vidunderlig ord fra Johannes: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1.Johs.