Av Konrad Landro

Disse trøstefulle ordene talte Jesus til sine disipler den dagen han kom vandrende på sjøen.

De hadde nettopp vært vitne til en av Jesu store undergjerninger. Av fem brød og to fisker hadde han mettet fem tusen menn, samt kvinner og barn, og enda var det mye mat til overs.

Nå hadde Jesus nødet dem til å gå i båten og sette over til den andre siden. Det var blitt aften, og båten var alt midt ute på sjøen og stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot.

I den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen. Og så står det:

”Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!”

Bedre kjente de ham altså ikke enn at de trodde det var et spøkelse, og det enda til straks etter det store brødunderet. Her skal vi ikke bebreide disiplene. Det gjorde ikke Jesus heller. Kanskje vi heller skulle bebreide oss selv først.

Jeg er en seiler på livets hav,

på tidens skiftende bølge.

Og ofte ensom i brått og brann

i uværsnetter jeg seiler.

Da ingen kjenning jeg har av land

og intet fyrtårn jeg peiler.

På dette livets bølgehav kan det ofte se truende ut for noen og hver av oss. Hvem er ukjent for redsel og frykt? Hvem blir vel ikke forferdet iblant – når stormene setter inn og bølgene truer med å begrave oss?

Men når jeg nær tror mitt skip begravet,

da kommer Jesus på bølgehavet,

om først i siste nattevakt.

Kanskje er du inne i en slik tilsynelatende håpløs situasjon nettopp nå. Jeg vet ikke hva det er, men Herren vet det. Og det er det samme hva det er. I dag kommer Jesus til deg og sier: ”Det er meg, frykt ikke!”

Når Jesus kommer på ”bølgehavet”, da er det intet spøkelse. Husk endelig det. Det er ”han som kan løse hver syndebundet trell, han som kan øse trøst i hver bange sjel”. Det er han som styrer både vær og vind. Han har ”bukta og begge endene”. Og han er alltid situasjonens Herre.

Det skal stor nåde til å se Jesus i alt som møter oss. Men gjør vi det, blir vi spart for mye av det som ellers forferder oss, spart for mye redsel og frykt.

Når siste storm så er redet av,

og hjemmets kyster jeg skimter,

jeg ser i solglans et annet hav

av glar som funkler og glimter.

Jeg skuer portenes perlerader

og hører englenes myriader

som hilser meg velkommen hjem.

”Det er meg, frykt ikke!”

Evangelisten 1. juli 1977