"Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!" Matt. 6,22-23.
"Øyet er legemets lys".
Det vil si at øyet er det organ på kroppen som tar imot alt lys utenfra, og setter oss i stand til å se og orientere oss. Når øyet er friskt, og fungerer som det skal, kan vi bevege oss fritt. Er derimot øyet sykt, blir legemet mørkt. Da ligger likesom alt i mørke. Ikke kan vi løpe, kjøre bil eller se på fjernsyn. Det er et stort tap å miste det legemlige syn. Men ved hjelp av de andre sansene, og forskjellige hjelpemidler, kan man tross alt leve et noenlunde godt liv.
Men vi har også et annet øye. Et indre øye. Som har med vårt forhold til Gud å gjøre. "Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre"(Ord. 20,27). Dette er lyst når vi har kontakt med Gud, og lever i samfunn med ham. På den måten kan vi "se" Jesus i dag. Ha blikket festet på Ham. Slik kan vi vandre i Guds lys.
Når dette øyet blir sykt og ødelagt, da blir det virkelig mørkt. Slik er det med dem som lever borte fra Gud. "De ugudeliges vei er som det dype mørke, de vet ikke hva de snubler over"(Ord. 4,19).
Men den Herre Jesus kan gjøre de blinde seende! "Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys"(Joh. 8,12).
Et sykt øye
Det er mange ting som gjør at øyet blir sykt. Jesus peker på bl.a. på 3 ting her i sin bergpreken (Matt. 6).
- Jordiske skatter(v.19).
Jaget etter det materielle. Pengekjærhet og have (ha mer) syke. Det å kun leve for det jordiske og timelige liv. - Et delt hjerte (v.24).
Slik blir det når hjertet vil ha både Gud og mammon (jordisk rikdom) på èn gang. Det går ikke. Her er det enten eller. Gud vil ha hele vårt hjerte. Kun da er vi virkelig fri, og kan tjene Ham i ånd og sannhet. Det finnes en øyesykdom som gjør at man ser dobbelt. Det er meget ubehagelig. Og livsfarlig hvis man er ute i trafikken. Slik er det også åndelig talt. Det vil ende i et havari. Men Jesus er en dyktig øyelege. Han er mektig til å kurere dette. - Bekymringene(v.25).
Å bekymre seg er ikke det samme som å ha omsorg for. Trofast omtanke når det gjelder de jordiske forhold er etter Guds vilje. Men bekymring er et tegn på et urolig og engstelig hjerte som aldri blir fornøyd. Det er å leve som om Gud ikke finnes. Herren vil også hjelpe oss her. Han kan frigjøre våre hjerter fra all bekymring, så vi hviler i hans omsorg. "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk"(Fil. 4,6).
Et friskt øye
Det er altså nødvendig at vårt åndelige øye er friskt og klarsynt. "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige"(Ef. 1,17-18).
Hva kjennetegner det friske åndelige øye?
1. at man har et sant syn på seg selv.
Det betyr at jeg får tro meg frelst av bare nåde. At jeg får være et Guds barn for Jesu skyld. At jeg vandrer i lyset og lever som et lysets barn. 1 Joh. 1,7. En kristen er ikke feilfri, men han søker å leve sant og ærlig. "Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv da hva som er til behag for Herren! Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!" (Ef. 5,8-11).
2. at man har et sant syn på Kristus.
Det betyr at Jesus er alt for meg. Jeg ser i Ham all min rikdom. Han er den største skatt. Uten Ham kan jeg ikke leve. Han er og har alt det vi behøver for tid og evighet.
Da kan vi si med Asaf etter at han ble helbredet for en åndelig øyensykdom:
"Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden"(Sal. 73,23-25).
