Av A. Helseth-Dyrseth
”Far! Om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.” Luk 22,42.
Herrens bønn i Getsemane omtaler vi med den største varsomhet og respekt. Her sømmer det seg å utvise ærbødighet.
Den Herre Jesus ba som kjent ofte under sitt jordeliv. Og han ba lenge. Han kunne tilbringe hele natten i bønn. Men ikke mange av hans bønner er detaljert beskrevet. Bare noen få av dem er nedtegnet i Skriften, blant andre Getsemane-bønnen. Den får en utførlig omtale både hos Matteus, Markus og Lukas.
Meget vel visste Herren at det han skulle gjennomgå i Getsemane, måtte han være alene om. Straks de var kommet inn i hagen, sier han derfor til sine disipler: ”Sett dere her, mens jeg går bort dit for å be!” Matt 26,36. Selv de tre disiplene som han var mest fortrolig med, og som var med ham på ”det hellige berg”, måtte nå holde seg på tilbørlig avstand.
Lukas beretter: ”Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast.” Tanken på det lidelsens beger han nå skulle tømme, fylte hans sjel med dødsangst og presset ham til jorden (Luk 22,44; Mark 14,35).
Sannsynligvis var avstanden mellom ham og hans tre venner ikke større enn at de kunne se og høre ham der han ”falt på sitt ansikt” og ga uttrykk for sine ubeskrivelige sjelekvaler.
Før han forlot dem, innviet han dem i sine sjelelige lidelser. ”…angst og forferdelse kom over ham. Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden…” Mark 14,33-34.
Hans bønner får karakter av ”nødrop”. Fra dypet av hans sjel presser ordene seg frem: ”Far! Om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.” I en annen forbindelse sier han: ”Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!” Luk 12,50. Ba han om å få slippe å dø? Ville han unndra seg soningsdøden på korset?
En formastelig tanke som vi bestemt må avvise. Den er uforenlig med hele hans intensjon og innstilling. Bare hør hans ord i Joh 12,27: ”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.”
Var det fysisk styrke han ba om? Fryktet han for at hans legeme ville bukke under før han nådde frem til korset? Jeg kan heller ikke se at dette er forklaringen på Herrens nødrop i Getsemane.
Ingen makt kunne bryte hans legeme ned før tiden – før tiden for hans bortgang var kommet (Joh 7,30; 13,1). Det visste Herren.
Hans lidelser i Getsemane var åpenbart ikke av fysisk, men psykisk karakter. De forestående grufulle timer på Golgata kors kastet sine mørke skygger inn over hans sjel. Nå stod han foran nye og fremmede erfaringer. Som menneske og tjener skulle han erfare de lidelser som han selv hadde beskrevet i Det gamle testamente, spesielt i Salmenes bok.
Livets fyrste skulle sette livet til (Joh 10,17-18). Den syndfrie og hellige skulle bli gjort til synd (2Kor 5,21). Ikke underlig at det foregikk en heftig kamp i hans indre menneske. Den reaksjon som kommer til uttrykk i hans bønn, er så visst ikke noe svakhetstegn hos Herren. Langt snarere vitner bønnen om hans absolutte hellighet.
La oss se Getsemane-bønnen i lys av Heb 5,7: ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.” Flere autoriteter i gresk oversetter det slik: ”…til ham som kunne frelse ham ut av døden…”
Dette samstemmer med hans ord i Salme 16,10: ”For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse.” Ba han om å bli fridd ut av døden, da kan vi også bedre forstå hans angstskrik i Salme 69,2: ”Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen.”
Vår velsignede Herre og Frelser ville dø – ville innta vår plass under Guds vrede og dom. Derfor sa han i den mørkeste time i sitt liv: ”Men la ikke min vilje skje, bare din.” Det vil vi minnes i uendelig takknemlighet.
Evangelisten 15. mars 1983
