Av Håkon C. Hartvedt
Historien om Jesus som kom til jorden er en kjærlighetshistorie som overgår alt. En kjærlighet som er helt ufattelig – og fullstendig ufortjent.
Å, min kjære Jesus, aldri fatter jeg,
at du kunne lide korsets død for meg.
Takk at lyset skinner alltid klart derfra.
Takk for hver som finner deg på Golgata.
Dette kjente koret fra Harry Skagestad sin nydelige sang «Ser du din Frelser på korset», setter ord på mye av det som fyller mitt hjerte med tanke på påskens budskap.
At Gud som far kunne gi sin sønn til soning for våre synder, og at Jesus var villig til å komme, går langt over min forstand. Det er en kjærlighetshistorie uten sidestykke – eller som jeg liker å kalle den: Tidenes kjærlighetshistorie.
Strøk på testen
Egentlig kunne vi forventet det motsatte. For vi strøk på Guds test.
Testen i Edens hage der Gud ville se om menneskene ville elske Ham selv om han gav dem frihet til å velge noe annet.
Ville de være så takknemlig for det Han hadde gitt dem at de stolte på at Han elsker dem og ville dem det aller beste, selv om Han sa at de ikke må ete av Livets tre?
Det var de ikke.
Eva trodde at djevelen, i en slanges skikkelse, ville dem mer vel enn Gud - og Adam gjorde det samme.
De strøk rett og slett på testen.
De ble kastet ut av hagen, og døden kom inn i verden. Og vi hadde fortjent at Gud da hadde forkastet oss mennesker for evig
Men Gud gjorde ikke det. I stedet satte Han i verk en fantastisk frelsesplan.
Ikke roboter
Noen undres kanskje over hvorfor Gud ikke skapte oss som perfekte roboter. Roboter som Han kunne ha styrt til å gjøre alt han ba om – og ikke noe annet. Slik roboter mennesker skaper ikke kan gjøre noe annet enn det de er programmert til.
Men Gud skapte oss ikke slik. Han gav oss en fri vilje.
Så kan vi altså undre oss på hvorfor.
Svaret er Guds kjærlighet, og den helt spesielle kjærligheten Han har til oss mennesker. Du skjønner det kanskje lettere hvis jeg spør slik:
– Hvis du virkelig er glad i noen. Hva er da det du ønsker aller mest fra deres side?
– Jo, at de skal elske deg tilbake – frivillig!
Ingenting vil glede deg mer i en slik situasjon.
– – –
Slik er også forholdet mellom oss og Gud. Han elsker deg og meg inderlig, og ønsker fremfor alt at vi skal respondere ved å elske Ham tilbake.
Han tvinger seg ikke på oss. Men Han ønsker inderlig at vi virkelig vil se hva Han har gjort og gjør for oss. At vi skal se den ufattelige kjærligheten i at Gud som sparte Abraham fra å ofre Isak, ofret sin eneste sønn for deg og meg. For å berge oss for Himmelen.
Når våre hjertes øyne blir åpnet for dette forstår vi også skriftordet i Johannes 4,19 der det står: «Vi elsker fordi han elsket oss først».
– – –
Gjennom Jesu død på korset er det kastet ut en redningsbøye til oss.
Tar du imot den blir du frelst.
Det skjer ved å ta imot Jesus.
Johannes 1,12 sier: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.»
Å forkaste Guds redningsplan er derimot svært alvorlig.
Hebreerbrevet 2,3, sier det slik: «..hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse ?»
Måtte du ta imot i dag før det blir for seint!
– – –
Ser du din Frelser på korset, ser du den kamp han har.
Ensom, forlatt av alle, ja av sin egen far.
Det var for våre synder, at han på korset hang,
Kun for å frelse verden, fra død og undergang.
Å, min kjære Jesus, aldri fatter jeg,
at du kunne lide korsets død for meg.
Takk at lyset skinner alltid klart derfra.
Takk for hver som finner deg på Golgata.
Ser du de naglede hender, ser du hans sides sår.
Se, kjære venn som ennå borte fra Jesus går.
Kom med din synd til Jesus,han som deg elsker så.
Skynd deg å motta frelsen, som du i dag kan få.
Ser du han bærer kronen, den som av torner var?
Ser du ei blodet renner, over hans panne klar.
Stille han bærer byrden, all verdens skam og last.
Der på Golgatahøyden, Frelserens hjerte brast.
Skal vi i himlen få se ham. Se ham som brudgom kjær.
Da må vi vente dagen, for den er ganske nær.
Alle som på ham venter, inn gjennom porten går,
alle som her har funnet, frelsen i Jesu sår.
Skrevet av Harry Skagestad, Kristiansand, i en vekkelse i Vågsbygd i 1942.
