av Jan Veiby
"For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene," (1 Kor. 15,3-4.)
Paulus peker på tre ting som er vesentlig for menneskenes frelse.
1. Kristus døde. 2. Kristus ble begravet. 3. Kristus stod opp fra de døde.
Denne trefoldighet danner kjernen i evangeliet. Disse kjensgjerninger gir evangeliet frelsende kraft. Dette er "de første ting". De viktigste og grunnleggende frelsessannheter. Det som står i spissen, og som alt annet springer ut fra.
Kristus død
Sannheten om Kristi død er av stor og avgjørende betydning. Det er Skriftens "røde tråd". Selve sentrum i evangeliet. Bibelen understreker at Kristi død var frivillig. Joh. 10,17-18. Ingen tok hans liv, men han gav sitt liv. Han døde ikke som en følge av sykdom eller ulykke. Han døde ikke fordi han måtte dø (slik som vi mennesker må på grunn av vår egen synd), men fordi han ville dø. I Joh. 19,30 står det: "Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd". Ordet "oppgav" betegner en manns frivillige handling. Han ville dø korsets død. For å herliggjøre sin himmelske Far, og for å bringe frelse til fortapte syndere. Derfor døde han til fastsatt tid for ugudelige.
Kristi død var også en stedfortredende død. 1 Pet. 3,18. Kristus døde i vårt sted. Han tok våre synder på seg. Han tok vår plass under Guds dom og vrede. Hans død var en soningsdød og offerdød. "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2 Kor. 5,21). I vårt sted møtte han i Guds høyesterett, og tok all skyld på seg. "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skal ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom" (Jes. 53,5).
Kristi død var likeså en seirende død. Kol. 2,15. Kristus seiret på korset. Der stod den avgjørende kamp mellom den levende Gud og satan. Og der seiret den døende Frelser. Kvinnens ætt knuste slangens hode. Den sterke ble overvunnet av den sterkere! Kristus døde, men stod opp fra de døde den tredje dag. Oppstandelsen betyr at seieren ble åpenbar. "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket" (Åp. 1,18).
Kristus ble begravet
"Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav" (Ap.gj. 13,29). Begravelsen er et vitnesbyrd om dødens virkelighet. Vi begraver jo som kjent bare døde mennesker. Jesu legeme døde, og ble lagt i Josefs nye klippegrav. Men det hadde ikke Det høye råd i Israel bestemt. De dømte Jesus som en forbryter, og ville begrave ham utenfor Jerusalem. I Hinnoms dal. Men Guds råd i himmelen hadde bestemt noe annet. Slik Skriften hadde forutsagt. "De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død.." (Jes. 53,9a). Slik ville Faderen ære sin Sønn ved hans begravelse.
Kristus oppstod fra de døde
"Men Gud oppvakte ham fra de døde!" (Ap.gj. 13,30). En død Kristus kan ikke frelse. Ut av døden og graven må det fremgå liv. Og det er skjedd. Graven er tom. Jesus lever. Og alt dette skjedde ifølge Skriftene. De gammeltestamentlige hellige bøker. Som jo var Jesu og apostlenes Bibel. Der møter vi det profetiske ord om Kristus. Der finner vi løftene til fedrene om Messias` lidelse og død. Alt det som var forut sagt og skrevet om Ham med hensyn til hans lidelse, død og oppstandelse, ble oppfylt. Guds ord står fast.
"Jesus lever, graven brast. Han stod opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast: At hans død og blod skal gjelde.
Lynet blinker, jorden bever. Graven brast, og Jesus lever"
(Johan Nordahl Brun).
