av Sigmund Måge
Tittelen er hentet fra Lukas 15, vers 24. Jesus forteller tre liknelser i dette kapittelet. Det er hans svar til fariseerne og de skriftlærde, fordi de kritiserte Jesus for at han tok seg av tollere og syndere.
I alle disse tre liknelsene er det tale om noen eller noe som er mistet – eller kommet bort. Når det blir funnet eller kommer til rette, skaper det stor glede. Det blir stor glede hos eieren og gleden deles med venner og naboer. Alle liknelsene er bilder på syndere som blir frelst. Derfor står det også; På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. (Vers 10)
Vi leser mye om glede i Bibelen. Ofte er gleden hevet over omstendighetene. Paulus skriver sitt «gledesbrev» Filippenserbrevet, mens han sitter i fengsel i Rom omkring år 60. Her nevner han at han ber for sine troende venner i Filippi med glede. (Kapt. 1, vers 4.) Paulus er glad selv om han sitter i fengsel. Og han oppfordrer oss andre til også å være glad.
Vår dypeste grunn til glede er det vi er og eier i Kristus. For øvrig, mine brødre, gled dere i Herren! Jeg blir ikke trett av å skrive det samme om igjen, og for dere er det desto tryggere. (Kapt. 3,1.)
Det blir som en begynnende sluttsats når han i kapt. 4,4 sier; Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Videre mot slutten av kapittelet gir han eksempler på hvorfor vi alltid kan være glade; Herren er nær! Vær ikke bekymret! Guds fred! Herrens bevarelse! Med mere.
I Salme 126 leser vi om både glede og gråt. Sions fanger er kommet hjem fra Babel. De er altså frelst. Dette gir grunn til den største glede. Men der er en undertone – noen av Israels folk er fortsatt igjen i Babel. Av den grunn gråter de.
Denne spenningen vil alltid følge Guds folk. Paulus som taler så frimodig om gleden, han bærer samtidig på «en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte» Rom. 9,2. Slik uttrykker han nøden for sine landsmenn.
Vi går tilbake til Lukas 15, hvor vi så at gleden som omtales her har sin grunn i at mennesker er blitt frelst. Den siste beretningen (liknelsen) er om «Den fortapte sønn». Han rotet det skikkelig til for seg selv. Til sist finner vi ham i den ytterste nød. Da kom han til seg selv.. vers 17. Han erkjente sin fortapte stilling, og han vendte om bokstavelig. Hans far hadde lenge ventet på ham og nå tok faren imot ham med åpne armer. Videre ble det fest i huset. For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. Vers 24.
Jakob Håland i Haugesund refererte ofte til den fortapte sønn i sitt vitnesbyrd og sa; De begynte å være glade, og det står ikke noe om at de sluttet. Nei, gleden i Herren tar aldri slutt. Den vil nå sin fullkommenhet, når vi står hjemme for tronen.
