av Per Sverre Bårdsen
Du stusser kanskje på overskriften. Men les videre, så forstår du hva jeg mener.
Det er nemlig slik at i NT finner vi et interessant verb som Studiebibelen oversetter med telle, regne, vurdere, tenke, kalkulere. Verbet heter på gresk LOGIZOMAI. Våre lånord, logisk og logikk stammer fra dette greske verbet.
Regnekapitlet
Begrepet er hovedsakelig brukt av Paulus. I hele NT dukker det opp 40 ganger, av disse 34 hos Paulus. Av disse 34 finner vi 20 i Romerbrevet, og 11 i ett og samme kapittel, nemlig Rom. 4. Dette kapitlet har jeg for min egen del kalt regnekapitlet, fordi i dette kapitlet lærer vi hvordan Gud regner når det gjelder vår frelse. Jesaja 55,8 lærer oss at Guds tanker er ikke våre tanker. Derfor må vi til Guds åpenbarte ord for å lære hvordan Gud tenker/regner.
Første gang LOGIZOMAI brukes i Rom. 4, er i vers 3: For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ( ELOGISTHE = aorist passiv av LOGIZOMAI) ham som rettferdighet. Verbet står i passiv, så det er klart at det ikke er Abraham som regner/tilregner, men det er Gud. Abrahams rettferdighet kommer av Guds måte å regne. Troen tilregnes som rettferdighet.
I Rom. 4 tar Paulus utgangspunkt i forhold som leserne kjenner godt til, nemlig det vanlige lønnssystem. Her er det slik at lønn gis etter fortjeneste. Arbeider du en måned, får du en månedslønn, og arbeider du et år, får du en årslønn. Dette er et system som er ganske logisk for menneskelig tankegang.
Av nåde
Men hos Gud finner vi noe helt annet. En helt annen matematikk. Her gis ikke lønnen (frelsen) etter fortjeneste, men av nåde. Det står klart i vers 5: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»
Når det gjelder vår frelse, betyr våre gjerninger null. Gud regner på en annen måte. Han regner slik at den som tror på Jesus er rettferdig.
Dette er også noe som er åpenbart i GT. Paulus siterer salme 32,1-2 for å underbygge prinsippet om troens rettferdighet, en rettferdighet som ikke er fortjent, men gitt som en gave. Dette uttrykker Paulus på mange måter i sine brev. Velkjent er Ef. 2,8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave».
Og i Rom. 5,17 finner vi dette flotte utsagnet: ….de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. De som mottar…. De som mottar gaven….
Eller det klare avsnittet i Fil.3,7-9: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,…
Har du tatt i mot gaven?
Kan vi tenke oss noe større? Gud regner meg for rettferdig på grunn av at jeg har sagt ja til en gave. Også for vår skyld er det skrevet at rettferdigheten ble tilregnet Abraham : «Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.»
So vil ved korset eg standa, Med undring eg ser: Eg er fri!
