Av Ivar Gjerdi
I Ordspråkene kapitel 4 står det om å holde stø kurs og å følge de rette sporene:
«Legg merke til de spor du skal følge, hold hele veien stø kurs! Vik ikke av til høyre eller venstre, hold foten borte fra det som er ondt.» v. 26-27
.
Livet gir oss mange og også smertelige erfaringer om at dette ikke alltid er like lett. Vi settes daglig på prøve. Vi konfronteres ofte med vanskelige spørsmål og avgjørelser. Vi lever i et samfunn og i en virkelighet som krever mye av oss. Vi opplever at vi ikke alltid fullt ut makter å holde stø kurs. Det stilles krav til vår ærlighet, pålitelighet, trofasthet, bibeltroskap og våre moralske og etiske holdninger.
Det skal både mot og karakter til ikke å vike fra det en innerst inne er overbevist om er det riktige. I en rekke situasjoner og forhold vil det kreve et klart ja eller nei. Men ofte, dessverre, viker en unna. Noen velger den enkleste og letteste vei, tror en, og følger med strømmen. Presset utenfra og det «flertallet» mener, avgjør ofte holdninger og handlinger. Og det er ikke alltid det lureste man kan gjøre. Det er mange som i ettertid angrer på sine valg.
«Hvis du ikke står for noe, kommer du til å falle for hva som helst.» (Fra sitatbok) Det vises til Jesaja 7,9 b, «Vil dere ikke tro, kan dere ikke stå støtt.», og i en annen oversettelse: «Hvis du ikke står fast i troen, vil du ikke bli stående i det hele tatt.»
«For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» Ruts bok 1,16.
Det er Ruth som her gir uttrykk for sin sterke og faste beslutning om å følge sin svigermor til Israels land. I det hun også bekjenner at Israels Gud også er hennes Gud. Kursen var klar. Hun valgte å følge i Guds fotspor!
Hva med våre beslutninger og veivalg? Mennesker som oss, de fleste i svært voksen alder, har stått ved flere skilleveier, kanskje endret kurs og foretatt nye veivalg. I møte med et slikt ord, spør jeg: Går jeg på Guds veier og lever jeg etter Guds vilje med livet?
Vi mennesker har fått samvittigheten til hjelp og veiledning, men den kan som kjent bli nokså tøyelig og upålitelig. Det kommer an på hva vi lar oss påvirke av. Det vi kan kalle samvittighetens «røst» må derfor stemmes i overensstemmelse med det som er rett og galt. Det går godt an å venne seg til å spille på et ustemt piano, men musikken er og blir falsk. Det er nødvendig å stemme et instrument, og det er også tilfelle med samvittigheten vår. For oss er jo Guds ord den viktigste faktor og veileder i denne sammenheng. Vi må la Guds ord påvirke oss og lære oss om veien vi skal gå og sporene vi må følge.
Det finnes noen som forviller seg inn på nokså kronglete og vanskelige veier i livet, men det går heldigvis an å komme seg inn på rett spor igjen.
Bibelen vil alltid være kraftkilden og lyskasteren for den som vil finne rett vei og retning i livet.
«Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd.» Salme 32,8. «Lytt til det jeg sier - vend øret til mine ord! Slipp dem aldri ut av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de gir liv til dem som finner dem, og helsebot for hele kroppen.» Ordspråkene 4,20-22.
Det er sikkert mange som har lest om mannen som en natt hadde drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren. Over himmelen kom bilder av livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var han egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at det mange ganger var bare ett spor, det var de gangene livet hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Han spurte Herren om hvorfor han hadde forlatt ham, og han svarte: De gangene «du bare ser ett spor i sanden, var de gangene jeg bar deg i armene mine». Slik er det å få leve i Guds kjærlighet og omsorg!
«Ingen er som Jesjuruns Gud - her nede er hans evige armer!» 5. Mosebok 33,26-27.
«Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene, nei intet sted.
Hvor du meg fører ene, jeg følger med.»
(Hausmann)
