Anfinn Vihovde
Hvert folk og hver nasjon har sitt eget språk. En del personer er så heldige at de kan flere forskjellige språk. Det er selvsagt en stor fordel. På den måten kan de komme i kontakt med mennesker som de ellers ikke hadde mulighet å få kontakt med. Det er jo gjennom våre ord og vår tale at vi kan meddele oss til hverandre.
Men det er et internasjonalt språk hvor man taler uten å bruke ord. Det er tårenes språk. Det er nok et faktum at mange av oss forstår så lite dette språk. Vårt følelsesliv og vårt erkjennelsesliv er blitt så avstumpet og redusert at vi reagerer så lite om noen gråter. Den dypeste nød og den bitreste smerte kan ikke tolkes eller formes med ord. Da er det ofte tårene som taler, og tårenes språk som blir brukt.
Sorg og bitterhet
Av Anfinn Vihovde
I Bibelen finner vi flere eksempler på det. Der møter vi også én som forstår dette språk så enestående godt, og som lytter så ømt til tårenes tale. Den personen er Jesus Kristus, Guds egen Sønn.
I Lk 7,12 fl leser vi om da Jesus møtte et likfølge utenfor Nains port. Det var en enke som fulgte sønnen sin til graven. Hun hadde gått den samme vei også tidligere. Da var det mannen som ble tatt fra henne. Nå var det sønnen, den eneste hun hadde. Så var hun alene igjen. Synes du det var rart at hun gråt?
Denne gråt talte så ømt og så stert til Jesu hjerte at han «ynkes inderlig over henne.» Så lydde de trøsterike ord fra mesterens munn: «Gråt ikke.» Ja, han sa mer også, og resultatet ble at hele situasjonen ble totalt forandret. Så stilnet gråten og sorgen ble vendt til glede.
I yppersteprestens gård møter vi én som på skjærtorsdag gråt (Lk 22,56). Det var ikke barnegråt som lydde der. En voksen modig mann i sine beste år gråt. Det var Peter, Herrens disippel. Han som trodde at han var så frimodig og sterk. Så hadde han just nå falt så dypt i synd. Han hadde fornektet sin frelser og stadfestet det med å banne. Men det blikk han møtte fra sin Herre og Mester nådde like inn til hans hjerte og samvittighet. «Han gikk ut og gråt bittert.» Lk 22,62.
Det er nok ingen av oss som aner hva Peter led i sin ånd de følgende dager. Men der var én som merket seg den bitre gråt. Det var han som gikk den smertefulle vei til Gabbata og Golgata. Han som stod seirende opp av graven påskemorgen. Selv om Jesus nå hadde vært like i dødsriket, hadde de ikke glemt sin gråtende venn. Så langt vi kan se, var Peter den første som fikk en personlig hilsen etter oppstandelsen: « - gå bort og si til hans disipler og til Peter at Han går i forveien for dere til Galilea.» Mrk 16,7.
Hva med deg?
Hvorfor var det bare Peter som ble nevnt ved navn? Jo, det var ingen som trengte det så sårt som han. Herren hadde hørt tårenes nødrop om tilgivelse og fornyelse.
Kan hende noen som leser disse linjer er inne i en tung og vanskelig tid. Når du er inne i lønnkammeret ditt alene med Gud er det vanskelig å finne ord for din nød. Det er helst tårene som taler.
Min venn, Herren forstår så godt den tale. Så vil han si det forløsende ord til deg. Da vil du oppleve at han gir ny kraft til livets strid. Han gir nåde til fornyelse og bevarelse i sitt samfunn.
Evangelisten februar 1984.
