av Edvard Foss
Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham Mal.3,18
Det skjedde på et bedehusmøte i en Sørlandsbygd for en del tiår siden. Den særmerkte forkynneren Severin Tobiassen fra Birkenes i Aust Agder hadde talt Guds ord.
Etter at møtet er slutt kommer en ung jente fram til ham, hun er i åndelig nød. « Jeg er så redd jeg har mistet Jesus» sier hun. «Det skal vi nok få klarhet i « svarer Severin. «Selg meg Jesus, jeg gir deg tretti sølvpenger slik Judas fikk, så er du kvitt ham og slipper å lure mere», Underlig sjelesorg. Men den unge jenten ser på forkynneren og sier bestemt: «Det kan jeg ikke, for jeg kan ikke være Jesus foruten!» «Da blir dere nok på hjemvei sammen i kveld dere to» svarer Severin «for han kan heller ikke være deg foruten»
Er det noen forskjellen på en kristen og en ikke kristen? Svært lite vil gjerne noen svare. De går jo likt kledd, har de samme jobbene, deltar på mange av de samme fritidsaktivitetene og så videre. Men bibelen sier noe annet, der er en stor forskjell.
Forholdet til Jesus
Det er her det begynner. Forholdet til Jesus er selve «plogspissen» som deler menneskene i to flokker. De i den ene flokken er frelst, de i den andre er det ikke. «Den som tror på Sønnen har evig liv. Den som ikke vil tro på sønnen, skal ikke se livet...» (Joh. 3,36) slik står det skrevet i «faktaboken».
For den som er blitt en kristen er Jesus blitt umistelig. Han kan ikke være Ham foruten, og synger gjerne med sangeren: «Nei for all den ting jeg viste, kan jeg ei min Jesus miste.» Jesus må han ha, om han tror Jesus vil ha ham eller ikke. Og han kjenner seg igjen i Peters ord, da folket forlot Jesus, og Jesus spurte disiplene om også de ville forlate Ham: «Herre hvem skal vi gå til» svarte Peter, «Du har det evige livs ord...» Dette er et kjennetegn på et Guds barn. Han kan ikke være Jesus foruten.
Anderledes er det med den ikke kristne. Mange er likegyldige overfor Jesus og frelsen. Det interesserer dem liksom ikke, og skulle de uroes med tanke på evigheten, trøster de seg med at de har gjort så godt de kunne, og Gud er nok nådig. Jo vist er det forskjell.
Forholdet til synden.
Å være Guds barn er å ha fått alle sine synder tilgitt for Jesu skyld. Dette gleder en kristen seg over. Jesus har gjort opp for ham, all synd er senket i glemselens hav. (Jes. 43,25). Gud har glemt. Vidunderlige sannhet!
Men en kristen er ikke fri den syndige natur,- lysten til synd. Den er der fortsatt, og i fristelsens stund kan han komme til å gi etter for lystene og gjør Gud imot. Hva kjennetegner den troende da, når fallet er en realitet? Han går til Jesus med sine synder. Om han tror Jesus vil ta imot ham eller ei, til Jesus må han. Han må få gjøre opp og bekjenne sin synd, slik at han fortsatt kan eie det fortrolige samfunnet med Gud. Det som stenger må vekk, slik at han igjen kan kjenne gleden over syndenes forlatelse, og fryde seg over ordet om at «når vi bekjenner sine synder er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh.1,9)
En ikkekristen derimot har ikke denne trangen. Han kan nok kjenne på samvittigheten som anklager og dømmer, men å komme til Jesus å få gjort opp sin synd, det har han ikke behov for. Jo vist er det forskjell.
Forholdet til de kristne
«Før jeg ble frelst» sa en ungdom under et vitnemøte: brydde jeg meg ikke om å være sammen med andre kristne. Nå er det det gildeste jeg vet. De er mitt folk». Slik var det ikke før han ble omvendt. Nå var forholdet anderledes. Han var blitt glad i Guds folk. Dette er nok et kjennetegn på at et Guds barn. Johannes skriver følgende i sitt første brev: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene» (1 Joh.3,14). For apostelen Paulus, han som raste mot de kristne, og så det som sin oppgave å få kastet dem i fengsel, ble dette en realitet. Etter at han møtte Jesus og selv ble en kristen skriver han blant annet til de kristne i Rom: «Jeg takker alltid min Gud for dere....» Han hadde fåtte et nytt forhold til de troende. Nå elsket han dem.
Denne kjærlighet gir seg blant annet utslag i et ønske og en trang etter å samles med andre kristne å lytte til Guds ord, be sammen og dele det åndelige samfunn. Jo vist er der en forskjell!
Den evige forskjell.
Om ikke før, så når evigheten kommer, vil forskjellen på den ugudelig og den rettferdige bli synlig. To forskjellige ord fra Guds munn vil da avgjøre hvor man skal tilbringe evigheten. Enten «kom hit» eller «gå bort». De første ord skal de kristne få hør, for så å gå inn til en evighet sammen med Jesus. Asaf sier det slik i salme 73,24; «deretter tar du meg opp i herlighet». De to siste ord vil de få høre som ikke tok imot Jesus her i tiden. Da er alt håp ute. Bare en grufull dom venter.
Jo vist er det forskjell. Og forskjellen er ikke hva vi gjorde eller ikke gjorde her i livet, men hva vi gjorde med Jesus
