av Lars Rustbøle
«Fra arkivet februar 1939»
«Det er bare et skritt mellom meg og døden.» 1Sam 20,3.
Det fortelles om en fritenker som gikk sammen med en prest. Fritenkeren hadde morro av å drive gjøn med teologen, samtidig som han ville prøve å sette ham fast ved sine spørsmål.
"Jeg liker godt å vite avstanden til det sted jeg skal til, sa fritenkeren. De kan ikke være så snill å si meg hvor langt det er igjen til helvete?"
"Jo, det skal De snart få vite" sa presten i det han så på klokken. "Dersom De døde nå, så vil De være fremme på mindre enn et halvt minutt."
Det var kun et skritt igjen!
Et skritt er ingen lang vei. Vi tar skrittene ut som noe selvfølge uten å legge merke til dem. Men skrittet som David snakker om, er så alvorlig at alle bør tenke på det. Det fører en like inn i evigheten, inn til det sted som en valgte i livet
For Guds barn er det et herlig skritt. Det er skrittet hjem! Det bringer en ut av tåredalen og inn til bryllupssalen. Et er et vidunderlig skritt som en himmelvandrer slett ikke behøver å grue seg for. Frelseren har gått foran, og han roper trøstefulle ord til de skjelvende barna som kommer etter.
«Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Jes 43,1.
Slik kan vi fortsette å nevne det ene herlige trøste ord etter det andre. Bibelen er full av opp-muntringsord til dem som skal ta skrittet!
Men på same måte som skrittet er for de troende, er det fryktelig for de uomvendte. Det grøsser i en når en tenker på hvor skrittet fører hen for alle dem som ikke har gjort opp sin sak med Gud.
En kan vel si: Det er bare et skritt mellom de uomvendte og det sted som er beredt djevelen og hans engler. Det som gjør saken så alvorlig er: De kan reddes! Det er du og jeg som kan redde dem! Gud roper til oss: Måtte du dog holde dem tilbake! Ords 24,11.
Det er vår plikt å holde dem tilbake! En som er reddet, er en feig usling hvis han ikke vil redde andre!
Husker du våre tapre sjømenn som ble reddet i Nordsjøen for et par år siden? Da de var kommet i land, fikk de høre om andre som var i havsnød. Ingen betenkte seg, alle ville ut for å redde! Slik skal det også være blant Guds folk. Vi vil være med å redde! Det er noen inne i oss som sier: Vi må! Vi kan ikke være likegyldige og slå oss til ro. Det lyder et nødrop, og det er stillet til oss! VI har ikke land tider å gjøre det på! Det er bare et skritt mellom menneskene og døden. Det har vi sett så mange, mange ganger. Må Gud hjelpe oss til å benytte den tiden vi har igjen, så ikke skrittet kommer uforberedt på oss.
