oversatt av Karl Weld
Fra arkivet - Mars 1950
I denne tid da utviklingslæren er sterkt framme i dagens diskusjon og der er skrevet spaltelange artikler om evolusjonsterorien og dens forhold til kristendommen, kan det være av interesse å se hva Darvin selv mente da livskvelden hans var kommet. Klippet er hentet fra «Svenska Sendebudet» og har krav på pålitelighet.
Vi kan meddele følgende, som lady Hope 1915 skrev i den amerikanske «The Watchman Examiner» om sine personlige inntrykk av Charles Darwins religiøse liv.
Det var en av disse herlige høstkvelder, som vi i England nyter så meget av, da jeg ble spurt om jeg ikke ville besøke den velkjente professoren Charles Darwin. Han var nemlig noen før sin død nesten stadig bundet til sykeleiet. Hans høye panne og vakre ansiktstrekk syntes lyse opp av glede da jeg trådte inn i værelse. I den ene hånden sin holdt han en åpen bibel og med den andre pekte han på den herlige utsikten fra vinduene. Bibelen studerte han alltid.
- Hva er det De leser nå? Spurte jeg, idet jeg sli meg ned like ved siden av ham.
- Hebreerbrevet, svarte han, stadig Hebreerbrevet, den kongelige boken, som jeg kaller den. Er det ikke storslagent?
Dermed la han sin finger på visse vers og gjorde små utlegginger. Jeg gjorde noen hentydninger på de forskjellige anskuelser om skapelseshistorien, dens opphøyethet, og videre om meningene om de første kapitler i 1 Mosebok. Ved dette syntes han å bli smertelig berørt, hans fingrer skalv nervøst og et uttrykk av angst gjenspeilet seg i hans ansikt idet han sa:
- Jeg var en ung mann med formløse ideer. Jeg kastet tvil ut, spørsmål og forundring, alltid og over all ting. Til min forbauselse gikk til sist mine forestillinger ut som en løpeild, og mennesker gjorde dem bent fram til religion.
Her gjorde han en pause, og etter at han hadde ytret noe mer om Guds hellighet, samt idet han så på sin bibel som han hele tiden trolig holt fast på, utbrøt han plutselig:
- Jeg har et hus her i gården, hvor det bor et trettitall mennesker. Det ligger der, sa han, og pekte ut gjennom det åpne vindu, og jeg ønsker De vil tale der. Jeg vet at De pleier gå til byene og lese Bibelen for folket. I morgen ettermiddag vil jeg la tjernene, noen av de som leier der, samt naboene samles der. Vil De da tale til dem?
- Hva skal jeg tale om? Spurte jeg.
- Kristus Jesus, svarte han klart og ettertrykkelig, idet han la til i en lavere tone: Og hans frelse! Er ikke det det beste emne? Videre ber jeg Dem synge noen sanger med dem.
Hans ansikt strålte av lykke da han sa dette, og aldri kan jeg glemme dette underbare syn, Deretter la han til:
- I morgen om De vil utsette møtet til kl. 3, skal dette vindu stå åpent, og De kan være forvisset om at jeg vil ta del i sangen.
