av Adolf Bjerkreim

«Fra arkivet – september 1931»

Kristus hadde ofte gjort oppmerksom på at han nå skulle gå bort fra verden.

Men her synes disiplene å være lite interesserte. På en mild måte bebreider han dem dette og seier: «Nå går jeg bort til ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen?» Joh 16,5.

Som det er av betydning å vite hvor Kristus gikk da han forlot verden, er det også av største betydning å vite hvor vi selv går, når vår bortgang kommer.

Dette er utvilsom livets viktigste spørsmål: Hvor hen går jeg?

Må vi her få gjøre spørsmålet enda mer personlig: Hvor går du?

Har du for alvor tenkt den realiteten at du ikke alltid skal leve her? Du lever 30, 40, 50, 60 eller 70 år. Det er det hele. Så kommer sykdom og død. Det er noe få slitsomme år. Men fort bærer det mot utgangsdøren. Og kanskje som du riktig planer for å leve, så lukkes evighetsporten opp, og du må gå. Og da-? Hvor går du hen? Hvor skal du bo i evigheten?

Spørsmålet er langt mer betydningsfullt enn hvor du skal tilbringe ditt korte liv her på jorden. Men hvorfor interesserer vi oss ikke for dette siste?

Tidlig begynner vi å tenke på fremtiden. Spørsmålet om vi skal leve i trange eller romslige kår. Hvordan vi best skal unngå sorg, sykdom og savn opptar oss. Og tenk bare på hva de fleste av oss legger ut for å sikre oss en lys og fremtid i verden.

Vel, på dette er det ingen grunn til å klage. Ære være hver mann og kvinne som vil gjøre nytte og gavn for seg og sine. For der er så visst intet godt og si om den dovne og ansvarsløse.

Men hva er dette korte og spann av tid som vi strever for? Det er jo bare reisetiden til evigheten,- vårt egentlige endelige hjemsted. Hvilken dårskap da å innrette seg som om vi alltid skal være på reisefot. Var det ikke fornuftigere å ta sikte på hvor vi kommer en og hvordan vi skal få det i evigheten når livsreisen er slutt?

La det også være sagt at spørsmålet om hvor du skal bo i evigheten avgjøres her i tiden. For dem som er gått inn i evigheten i synd og vantro er der intet håp. Det kan du selv se i 1 Tess 4,13.

Videre skal du huske at det er du selv som avgjør saken. Der er ingen annen som kan bestemme for deg. Når Guds kall når din sjel, må du selv ta standpunkt. Følger du kallet og tar imot Jesus Kristus er du frelst og himlen vil være ditt hjem. Sier du nei til kallet og står Kristus imot er du fortapt og en evig fortapelse venter deg.

Erkjenn den sannhet og vend om! Denne dagen er din dag. Du vet ikke om du får en morgendag. Skynd deg derfor å sikre deg herligheten!

For det går ann å vite her i tiden hvor vi skal tilbringe evigheten. Ingen behøver å leve i uvisshet om dette. Ser vi etter i Ordet, så finner vi at alle bibelens troende var klar over dette. Derfor skrev Paulus i ale Guds barn navn og sa: «Vi vet jo at om det telt vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen.» 2Kor 5,1.