Av Eivind Flå
Luk 2,11: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.”
For at Skriften skulle oppfylles, ble Maria og Josef ledet av Herren til Betlehem. Intet i Jesu liv var et resultat av tilfeldigheter. Alt var profetert på forhånd. Dette gjaldt også hans fødsel i Betlehem – Davids stad.
Det er en bokstavelig oppfyllelse av løftet i Mika 5,1: ”Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager.”
Jesus skulle ikke bare komme fra Davids by, men også fra Davids ætt, noe som betyr at han er sant menneske. I Rom 1,3 leser vi om ”han som etter kjødet er kommet av Davids ætt.” Den salvede, Messias, måtte komme fra David. Gud er Historiens Gud. Han våket over Kristus-slekten. Frelsen og Frelseren er en nøyaktig oppfyllelse av alle Guds gode løfter og den lange frelseshistorien i Det gamle testamente. Joh 4,22 slår det fast: ”…frelsen kommer fra jødene.”
I tillegg til at David-sønnen i juleevangeliet omtales som Frelser og Messias, omtales han også som Herren! Det betyr at han er sann Gud. I Det gamle testamente omtales flere navn på Gud, men det navnet han har gitt seg selv, kan vi lese om i 2Mos 3,14-15. Her åpenbarer Herren seg for Moses gjennom den brennende tornebusk. Han gir til kjenne hvem han er og hva han er for sitt folk, gjennom å åpenbare sitt paktsnavn. Han er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Gud sa så til Moses: ”Jeg er den jeg er.” Og dette navn ”Jeg er”, eller JHVH, som det lyder på hebraisk, vet ingen hvordan skal uttales. Jødene brukte derfor i stedet det hebraiske ordet Adonai, som betyr Herren. Det er dette underfulle navnet Salme 72,17 beskriver slik: ”Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.”
Det er Han som åpenbarte seg for Moses gjennom den brennende tornebusk, som nå ligger i krybben. Frelseren er Herren! Da Jesus 30 år senere sto frem i sitt offentlige virke, brukte han ofte benevnelsen ”Jeg er”. Han sier: Jeg er – Verdens lys – Livets brød – Den gode hyrde – Oppstandelsen og Livet – Veien, Sannheten og Livet – Det sanne vintre – Davids rotskudd – Alfa og Omega og Den klare morgenstjerne. Alle disse utsagnene, og enda flere, er oversatt fra de greske ordene ”Ego eimi” (Jeg er), som nettopp henspeiler på da Gud åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusk i 2Mos 3, gjennom ordene: ”Jeg er den jeg er.”
Da Jesus åpenbarte seg for de vantro jøder i Joh 8,58 og erklærte: ”Jeg er før Abraham ble til” (1930-overs.: ”Før Abraham ble til, jeg er”), tok de opp steiner for å kaste på ham. For ved å gi til kjenne seg selv som ”jeg er”, ga han også til kjenne sin guddommelighet. I Joh 8,23 gjøres dette meget tydelig, da han sa: ”Dere er nedenfra, jeg er ovenfra, dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.”
Dette betyr at alle de nær 6000 gangene du møter ordet Herren i Det gamle testamente, så er det Jesus som omtales, før han ble menneske. Til Emmaus-vandrerne sier Jesus i Luk 24,44: ”Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.” Det er Jesus som taler i Det gamle testamente. Jesus er Herren, JHVH! Den første kristnes bekjennelse lød i tråd med dette: Jesus Kristus er Herren! Ikke bare Herre, men Herren, i bestemt form. Fil 2,9 fremstiller bakgrunnen for denne bekjennelse: ”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn.” I Jesu yppersteprestelige bønn sier Jesus i Joh 17,6: ”Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg.” Det er dette navn vi møter i krybben i Betlehem – Herren.
Det avgjørende spørsmålet gjenstår: Er Frelseren og Herren som vi møter i Betlehemskrybben, vår Frelser og Herre? Løftet i Salme 9,11 står fast: ”De som kjenner ditt navn, stoler på deg, for du har ikke forlatt dem som søker deg, Herre.”
Fra Juleheftet 2013
