Charles H. Spurgeon forteller om hvordan han under forberedelse av en preken en gang satte i å le. Her er bakgrunnen:
Jeg skulle tale om Josef, og jeg hadde nettopp tegnet et bilde av de veldige mengder av korn som stod til hans disposisjon i Egypten. Alle lagerne var sprengt. Det var kornmengder til mange år fremover.
Og der- midt iblandt disse store kornmengder- syntes jeg å kunne se en liten mus. Hun satt der så engstelig og undret seg over hva hun skulle leve av. «Er det nok mat til meg her i Egypten? Jeg kommer til å dø av sult. Hvordan kommer det til å gå meg, når det ser så fortvilet og mørkt ut?»
Da, seier Spurgeon, måtte jeg le høyt! Tenk å være så bekymret- der midt i de store kornlagrene!
Men er det ikke slik med oss troende i dag? Vi har så lett for å bli fylt med bekymringer om hvordan det skal gå i fremtiden. Alt ser så mørkt og håpløst ut. Ja, det har aldri vært så vanskelig og sett så håpløst ut som i dag.
Slik sitter man og grubler og blir mørk til sinns. Når man går og vitner om Gud, bærer også vitnesbyrdene preg av dette.
Hva er det som er galt? Jo, vi glemmer de store lagerne!
Og så glemmer vi Josef som står bak de store mengder med korn, og som ønsker å dele ut til alle som kommer for å få hjelp, han som har sagt: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Hvor langt strekker dette til? Er det ikke sagt alle dager? Mt 28,20. Hvor velsignet det er at vi skal få gjøre som det står i 1Pet 5,7. «Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.»
Guds vår Faders lagere blir aldri tomme!
