Av Ivar Gjerdi
Det er fint å få oppleve sann og ekte kjærlighet, som elsker, gir og tilgir. Robert Browning sier: «Ta kjærligheten vekk, og vår jord blir en grav.» Så viktig er den og så sterkt kan det sies.
Men ordet kjærlighet blir ofte misbrukt. Mye av det som går under navn av kjærlighet, kan heller karakteriseres som egenkjærlighet. Kjærligheten gis ikke alltid de beste muligheter til å lykkes. Det kan lett bli teori, noe vi snakker fint og fornuftig om. Kjærligheten må gjøres konkret og håndgripelig. Det vil vise seg i måten vi lever på, og våre liv taler gjerne sitt eget språk. Er det kjærlighetens språk?
Paulus minner i 2. Kor. 3 om at vi gjennom vårt liv og tjeneste skal fremtrer som et Kristi brev, kjent og lest av alle. «Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus.» vers 2-4.
Kjærlighet er ikke nødvendigvis alltid det samme som snillhet. Kjærligheten skal avsky det onde og holde fast ved det gode.
Ser vi på verden omkring oss, så er det dessverre ikke kjærligheten mennesker og nasjoner imellom som er det mest iøynefallende. Stadige konflikter, terrorhandlinger og vold er i økende grad eksempler på det. Vi forstår ikke hvordan noen lar seg drive til så mye ondskap. Årsakene er nok mange. Vår hjemlige arena går heller ikke fri.
Bibelen lærer oss i hvert fall viktigheten av at Guds kjærlighet, som har kraft i seg til å skape fred, får slippe til som påvirkning og drivkraft i livet. Egenkjærligheten og egoismen står nok altfor ofte i sentrum. Men det er sagt at de som fortjener kjærlighet minst, trenger det mest.
Vårt forhold til medmennesker er ofte avhengig av sympati og antipati. Mennesker vi liker ekstra godt blir i særlig grad gjenstand for vår oppmerksomhet. Selvfølgelig trenger vi alle nære og gode venner. Men dessverre kan det så altfor fort gå over til uvennskap og stridigheter når noe går oss i mot. Det skjer også i kristne sammenhenger og fellesskap. Det ser vi dessverre flere eksempler på.
«Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?» 1. Joh. 3. 16-17.
Budet om kjærlighet står sentralt i Bibelen, og står i nøye sammenheng med Guds kjærlighet som må virke i oss. «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet.» Ef. 2, 13-14.
Det er dypest sett spørsmål om å eie Guds fred ved troen på Jesus Kristus. «For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter -.» Rom. 5,5. «Nå er det Kristi kjærlighet som tvinger meg», sier Paulus i 2. Kor.5,14. Vi kan med våre liv, det vi sier og gjør, bidra til å skape forsoning og fred. Kjærlighet til Gud og min neste hører uløselig sammen. Hat, uvennskap og ufred er sand i livets maskineri, kjærlighet er olje. Livets største gleder er kjærlighet.
«Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.» 1. Kor. 13. Forfatteren Alf Larsen har sagt: «Kjærligheten gjør oss alltid renere og mildere». Vi må forsøke å gi kjærligheten større plass, slik at våre nærmiljøer og fellesskap i enda større grad kan bli preget av omsorg, omtanke og hjelpsomhet, som igjen skaper fortrolige og gode samarbeidsrelasjoner. Det blir det aldri nok av. Hjertet er som lykkeligst når det slår for andre.
De fleste forstår kjærlighetens språk!
