av Edvard Foss
Det var møte på et av bedehusene i Setesdal. Denne flotte dalen som slynger seg fra Kristiansand opp mot Hovden. Ånon spilte gitar og ledet allsangen.
En av sangene som ble sunget denne kvelden, var Jesper Krogedal sin kjente sang »Kor stort min Gud at eg ditt barn får vera». I avslutningen av første verset finner vi som kjent følgende strofe «..det alt er ferdig eg skal inkje gjera...». Men Ånon kom i farten til å synge feil. Han sang slik: «Det er alt ferdig, eg skal inkje gjera...» To små ord som byttet plass ble til en velsignet bibelsk sannhet.
Det er alt ferdig.
I møte med mennesker hender det at man får følgende spørsmål: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Tanken er at det må en eller annen form for motytelse til for å bli en kristen. Noe som må «gjøres» for å fortjene nåden. Det er så nærliggende for vår gamle syndige natur å tenke slik. Ja, også den som har vært kristen i mange år kan komme på slike tanker. «Det er ikke med meg som det burde, hva må jeg gjøre nå». Man «blander» sin egen kristendom inn i spørsmålet om frelsen, og så kommer man inn i strevets hvileløse bakevje. Til slike er det godt å få si; Det er alt ferdig. Du er for sent ute. En annen har ordnet denne saken.
Hør hva som står i «faktaboken»: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde,den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av» 2 Tim1,9. Frelsen er Guds verk ene og alene. Han har frelst oss leser vi. Vi merker oss at ordet står i fortid. Det er noe som har skjedd. Det skjedde på en høyde utenfor Jerusalem da Jesus døde i vårt sted. Da ble alt ved vår frelse ordnet en gang for alle. Han frelste oss den dagen Og Gud bekreftet det gjennom sin sønn med de kjente ord; «Det er fullbrakt». Disse ord står i nåtid. Det som ble fullført i fortid, har evig gyldighet i nåtid. Det er på denne bakgrunn at Sigvard Engeset kunne skrive følgende i sangen vi finner på nr. 374 i sangboken:
«Slik som eg var! Å, eg fekk sleppa den byrda eg bar!.
Døra var åpna for syndaren store, Ja, det var nok det som frelsaren gjorde,
Barn fekk eg vere, og Gud var min Far, Slik som eg var.»
Ta Gud på ordet når han sier at «det er alt ferdig».
Trengs ikke lenger.
Hebreerbrever er et av de brev i bibelen som taler klarest om at Jesu offer er tilstrekkelig til frelse for alle mennesker til alle tider. Spesielt i kapittel 8 til 10 fremheves dette på en frigjørende og klar måte. I kapittel 9,12 sies det at Jesus «gikk inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning». Et oppgjør som ikke behøver gjentas, hverken av Ham eller noen annen, for det har en evig virkning. Og videre i vers 26 leser vi at «han tok bort synden ved sitt offer» Det vil si, ikke fra vårt indre, men som årsak til fordømmelse. Så kommer vi til kapittel 10 hvor det står så trøstefullt «Men Jesus har båret fram et eneste offer for synd, og har deretter for satt seg ved Guds høyre hånd». Og det hele «topper seg» i kapittel 10.18: «Der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd». I dette verset møter vi konklusjonen på alt det som før er sagt i brevet: «Det trengs ikke lenger noe offer for syndene». Det trengtes, men ikke nå lenger. Ikke etter at Jesus har båret fram det offer som for alltid gjelder som oppgjør for synd. Det er alt ferdig.
Bare kvila
Ånon sang heldigvis ikke feil på siste strofen i sangen vi nevnte til å begynne med. Der skriver Jesper Krogedal videre: «... men bare kvila i det du har gjort». Det er Jesu frelsesverk han tenker på. Å hvile i det Jesus har gjort, vil si i tro å stole på det Guds ord sier om denne frelse. At det er alt ferdig. Og at det gjeldere for meg.
Vi skal få holde oss til «faktaboken», det ord som ikke forandres, men står fast til evig tid. Det er alt ferdig!
