Arnold Rasmussen
Jeg tok imot Jesus som min frelser før jeg var 12 år. Da hadde jeg allerede gått flere år på møter sammen med mine foreldre.
Jeg ble født inn i Den Frie Evangeliske Forsamling i Bergen. Der var det ingen skolerte teologer, men mange åndsfylte troende mennesker.
De fleste forstandere og predikanter var mennesker med stor innsikt i Guds Ord. De hadde brennende hjerter og solid åndelig erfaring. Jeg var priviligert å vokse opp under deres talerstol. De brukte ikke kirkeårets tekster, men de talte ut fra ord som de ble minnet om av Den Hellige Ånd.
Bergenseren Daniel Nilsen som fungerte som forstander i mange år, talte ofte over tekster fra Det Gamle Testamentet. Han var en mester i å åndeliggjøre slike tekster. M.K.Kleppe som også hadde sin base i Bergen, var en eminent, dyptpløyene forkynner som ikke bare talte i Norge, men også i våre naboland, særlig Danmark.
Etter hvert spesialiserte en del predikanter seg i spesielle tema. Endetiden og Jesu gjenkomst var et tema som flere predikanter fikk forkjærlighet for. Flere ble landskjente gjennom bøker som de skrev om disse spørsmålene. Her var mye stoff å ta tak i. Både Det Gamle og Det Nye Testamente har rikelig med stoff om disse spørsmålene. Vi må innrømme at Bibelen ikke alltid taler entydig klart om dette, og derfor var mye overlatt til tolkninger som ga grunnlag for forvirring for mange. Det ble arrangert spesielle møter med store overskrifter og pirrende overskrifter. Møtene ble gjerne sensasjonspreget med bruk av store plakater og med andre dramatiske hjelpemidler.
Og hva ble resultatene av alt dette? Svært forskjellig. Enkelte ble grepet av at Jesus gjerne kunne komme igjen allerede kommende natt eller neste dag. Da stilte man seg spørsmål om man i det hele tatt kunne regne med å få bli med når han kom. Man lurte gjerne på om man var rede til å ta imot ham når han skulle komme. Spørsmålet gikk gjerne mer på ens verdighet, et hellig liv, enn på nåde ved Mesterens åpenbarelse. For noen førte dette forhåpentligvis til selvransakelse og overgivelse, mens andre trakk seg tilbake fra det hele, altså frafall.
Idag er endetiden og Jesu gjenkomst et sjelden tema i være menigheter, til tross for at det er nærmere nå enn noen gang før. Er det en fordel? Jeg tror ikke det. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Hele temaet om disse spørsmålene fortoner seg særdeles vanskelige. Det medfører at vi betrakter det hele som et tema for spesialister. Så mange viktige spørsmål står ubesvarte: Hva er tegnene på hans komme? Hvem blir med når han kommer? Vil det skje før den store trengsel som skal vare i syv år? Eller midt under? Eller etter? Det er ikke rett at disse spørsmålene står ubesvarte. Fremdeles er det anerkjente forkynnere/forfattere som har meninger om disse spørsmålene. Det vanskelige er at svarene er forskjellige og til dels motstridende.
Jeg har et svar som i alle fall er tilfredsstillende for meg. Det er ikke så viktig å ha de rette svarene på disse spørsmålene. Det er ikke noe frelses- eller evighetsspørsmål. Det er kun ett eneste spørsmål som er avgjørende viktig: er jeg våken når han kommer? Er jeg rede?
De troende har til alle tider ventet på Jesu gjenkomst. Det tyder på at selv Paulus ventet på at Jesus skulle komme igjen i hans levetid. Selv Jesus visste ikke når det skulle skje, kun hans far i himmelen. Men hvorfor skulle vi ikke vite det? For at vi skulle være våkne og rede når han kommer. Hadde vi visst når, kunne vi lett ha falt i søvn, og ikke hadde hatt våre lamper brennede. Ifølge Matt.24,44 kan vi være sikre på at han ikke kommer i den timen som vi tenker.
Jeg vil slutte med å sitere Salme 31,25:
Vær ved godt mot! La hjertene være sterke, alle dere som venter på Herren.
VÅK DERFOR
