Av Konrad Landro
Jeg hadde gleden av å være sammen med ham noen ganger. Hver gang hadde jeg følelsen av at jeg var langt fra å ha den samme gnisten som han hadde. Det er et ordtak som heter ”Iver med skjønnsomhet”. Min skjønnsomhet var vel så stor at iveren kom langt i bakgrunnen. Slik følte jeg det. Han hadde lett for å komme i kontakt med folk, og ingen slapp unna spørsmålet: Er du frelst? Noen ble skikkelig irritert og sa: - Det har du ingenting med. Det må være en høyst privat sak.
Andre tok det mer med fatning. Men ingenting forstyrret hans frimodighet. Jeg syntes nok at han hadde litt for lite skjønnsomhet iblant. Men du verden hvor mange den mannen fikk lede til Jesus. Hans navn var Robert Karlsen.
Jeg husker særlig en mandagskveld vi var noen stykker sammen med ham på Misjonshotellet i Bergen. Han avsluttet samværet med et ord fra Bibelen. Det var Heb 4,12. Han la særlig vekt på at Guds Ord er levende og kraftig, og at det trenger igjennom, og dømmer hjertets tanker og råd. Det hele var trosstyrkende. Han hadde en urokkelig tro på hva Guds Ord kan utrette. Egentlig er det bare ordet fra Gud som kan få folk over fra døden til livet.
Og så fortalte han følgende: Da jeg kom om bord i ”nattruten” i Stavanger i går kveld, fikk jeg tildelt en tomannslugar. Når jeg omsider kom og skulle legge meg, hadde lugarkameraten lagt seg, og det så ut som han sov. Jeg tenkte: Skal jeg vekke ham? Og da tenkte jeg mitt. Jo, det skulle du riktig gjort, Karlsen, så hadde du sikkert fått enmannslugar for resten av natta. Tenk – vekke en mann midt på natten om bord i en båt og spørre om han var frelst. Det kan være dristig nok på lyse dagen å spørre om det i våken tilstand på landjorda.
Men han sa: Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg gikk til køys. Jeg hadde ikke før lagt hodet på puta før denne fremmede mannen vendte seg til meg og sa: - Unnskyld De. – Å vær så god, sa Karlsen, - er det noe jeg kan hjelpe Dem med? – Ja, De skjønner at jeg rakk så vidt nattruten, og så oppdaget jeg at jeg var helt uten lesestoff. Kanskje De har noe jeg kan lese i, om ikke annet enn et ”Allers” eller et ”Hjemmet”? – Nei, sa Karlsen, - jeg har verken Allers eller Hjemmet, men uten lesestoff reiser jeg aldri. Det minste jeg har med meg på mine reiser, er seksogseksti bøker.
Mannen så forbauset på meg. – Seksogseksti bøker? Er De kolportør, eller…? Karlsen hadde alltid Bibelen klar. Han rakte den fram og spurte: - Har De sett den sorten før? Jo, det hadde han. Karlsen fortsetter: - Vet De at innen disse to permer er det seksogseksti bøker? – Nei, ikke før nå, sa mannen. – Jo, 39 bøker i Det Gamle Testamente og 27 i Det Nye Testamente. Bibelen er den mest solgte bok i verden. Noe bedre lesestoff finnes ikke. Så rakte han boken til mannen og sa: - Les i den før De sovner.
Han tok imot Bibelen og bladde litt frem og tilbake. Så kom han til å si: - Jo, jeg har lest litt i den boken, men jeg blir så urolig når jeg leser i den. Karlsen svarte: - Ja, det er jo klart. Mannen undres litt over det svaret, og spurte: - Hvorfor er det så klart? – Jo, saken er den at De er en synder. Mannen ser overrasket på Karlsen. – Kjenner De meg? spurte han. – Nei, jeg har aldri sett Dem før. Jeg bryr meg ikke om hva De mener om Dem selv, men jeg er ikke i tvil om hva den boken sier om Dem. – Om meg? spurte mannen. – Står det noe om meg i Bibelen?
Karlsen sier: - La meg få Bibelen, så skal jeg lese litt for deg. Han leste bl.a. ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” 1Joh 1,8. ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.” v.10. ”Alle har syndet og står uten ære for Gud.” Rom 3,23.
Og så sier han: - Du kommer ikke utenom det som her står skrevet. Men nå skal du høre hva Jesus sier: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.” Mat 9,13. I Luk 19,10 står det: ”Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.”
Slik leste han evangeliet om Jesus fra flere steder i Bibelen. Til sist sa han: - Jeg ble virkelig grepet jeg, gutter, da denne flotte mannen sier: - Karlsen (vi hadde naturligvis presentert oss for hverandre), vil du være så snill - be for meg at jeg må bli frelst. Dermed var vi på våre knær og ba. Jesus var der. Han sa: ”Sønn, dine synder er deg forlatt.”
Neste morgen steg han i land i Bergen som en lykkelig ung mann. Nå kunne han synge:
Å være ung, ja, det er stort.
Å være frelst dog større er.
Men være både ung og frelst,
Det størst av alt i livet er.
Fra Juleheftet 2013
