av Jørn Nielsen
"Jesus lever, graven brast! Han stod opp med guddoms velde" synger vi så frydefullt i både Norge og Danmark, men hva betyr Hans oppstandelse for mitt personlige kristenliv?
Den apostoliske lære har mye å si om dette. Den forkynner at Hans død er min død med Ham, Hans begravelse er min begravelse med Ham, ogHans oppstandelse er min oppstandelse med Ham.
En grundig undervisning om dette bør ikke utelates i forkynnelsen som apostelen Paulus kaller "den læreform" (Rom. 6,17) eller som det heter i en engelsk oversettelse: "den standard undervisning.» Men en slik bibelundervisning er i dag ikke alltid standard.
Romerbrevet 6
Vår forening med Kristus i Hans død, begravelse og oppstandelse, dveler Rom 6 mye ved. En tar utgangspunkt i dåpen slik den ble praktisert på aposteltiden, og underviser de troende om hva denne dåp peker på, nemlig vår samhørighet med Kristus i Hans død. Rom. 6:3. Slik forstår jeg uttrykket "døpt til Hans død". Det lille ordet "til" (gresk: eis) betyr egentlig: "i henseende til" eller "med henvisning til". Det vil si: Det er ikke selve dåpen som forener deg med Kristus, men den avspeiler den forening som allerede er skjedd, og som du i troen har erkjent som en realitet.
Rom 6 gjør dette med vår forening med Hans død ennå grundigere, og tar også begravelsen med som forlengelse av Hans død. "Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden." Du kan si at da Jesus ble lagt i graven, ble du i troens og Guds regnemåte lagt i graven med ham. Igjen: Det er ikke dåpen som virker dette, men den vitner synlig om at din død med Kristus har funnet sted, og at din gamle historie som uomvendt menneske nå er gravlagt.
I gamle helliggjørelses-sanger synges det ofte om at selvlivets krefter må bli nedbrutt, og at vi må bli dypere forenet med Jesus i Hans død for å få del i et rikere oppstandelses-liv. Tross gode hensikter kunne den slags sanger lett føre til åndelig selvopptatthet og en bestandig kretsing om det du kunne kalle "det religiøse selv". Den slags "helliggjørelse" er ofte en forkledd trelldom, og jeg må ærlig innrømme, at det ble den også for meg som ganske ung.
Befrielsen består i troens erkjennelse av at det den helliggjørelses-søkende sukker etter, er allerede skjedd for 2000 år siden, i Kristi død og begravelse som også var min død og begravelse. Men det hører mere med til forkynnelsen om vår forening med Kristus. Du er ikke bare død og begravet med Ham, men du er også oppstått med Ham! Dette inngår i "den læreform" Romerbr. 6 forkynner. Det står i v. 10-11: "For sin død, den døde Han en gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden men levende for Gud i Kristus Jesus." Det lille ordet "regne" (ikke "føle") er her et meget viktig ord. Jeg forstår ordet slik: At liksom Kristus nå er den levende, oppstandne Frelser i Himmelen, har jeg samme himmelske "oppstandelses-status" som levende og oppstanden i Ham.
Eller som Ef. 2,6 sier: "Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i Himmelen, i Kristus Jesus." Den stillingen er like så god som om jeg allerede er i Himmelen, hørte jeg engang Adolf Bjerkreim si. Og det er sant. Det er både en troens stilling av uforskyldt nåde, men det er også en «kampstilling» i vår åndelige konflikt med vår sjelefiende. Konflikten utkjempes nok her, men fra et høyt himmelsk standpunkt, fra tronen, hvor vi er satt med Kristus på Hans trone.
