Av Jan Veiby
«Og han skal på nytt vie seg til Herren for like lang tid som han først hadde lovt. Han skal føre fram et årsgammelt lam til skyldoffer. Den første tiden gjelder ikke mer, fordi hans innvielse ble utskjemt» 4 Mos. 6,12.
4 Mos. 6,1-21 gir oss regler for nasireerne i det gamle Israel.
Nasireere var mennesker som på en spesiell måte var skilt ut fra den store masse. De gav et løfte om å ville vie sitt liv til Herren. Det kunne gjelde hvem som helst. Både mann og kvinne. Og det kunne være for hele livet eller et begrenset tidsrom. Nasireerløftet var frivillig. De skulle ved sitt eksempel og sin innvielse være til velsignelse. De ytre tegn på overgivelsen til Gud skulle være totalavhold fra vin og sterk drikk. Håret fikk vokse fritt. Og man skulle unngå all kontakt med døde kropper.
«Nasireeren står som forbilde på en person, som på en særlig måte har overgitt seg til Herren for å tjene ham. Men kraften til dette er betinget av et inderlig samfunn med Gud, og hvis dette samfunn blir brutt, er kraften borte» (C. H. Macintosh).
Samsons historie
Samson var bestemt til å være en Guds nasireer fra mors liv av. Han var dommer i Israel i 20 år. Han beseiret filistrene mange ganger ved sin utrolige styrke. Men ved hjelp av kvinnen Dalila fikk de lokket ham til å røpe hvor hans styrke lå. Han var ulydig mot Gud og innlot seg på tvilsomme handlinger. Det førte til nederlag i Samsons liv. Han ble blind og satt i slavearbeid. Men ved en fest i Dagons tempel fikk han styrken tilbake, og vant en herlig seier i sin død. Samsons historie lærer oss at kraften til et hellig liv ligger i å vandre i Ånden. «Herrens Ånd begynte å drive ham..» (Dom. 13,25). Så lenge det skjedde, ble det seier. Men det oppstod en brist i hans karakter. En svakhet i hans liv som han ikke var på vakt overfor. «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10,12). «Samson» betyr styrke. Men uten Herrens kraft var han svak. Han valgte sin omgangskrets blant ugudelige filistre. Han lekte med fristelsene. Og så ble han bundet i stedet for å være fri. Samson fikk begynne om igjen, og det er nåde fra Gud. Men det var noe han mistet. Han fikk aldri synet igjen. Vi taper alltid noe ved ulydighet mot Gud. Men Guds tilgivende nåde er i sannhet stor.
Vi er også kalt til å leve et hellig liv. Et liv som er innviet til Gud. Som står til hans rådighet og disposisjon. Nasireerne var ikke uvirksomme eller levde isolert fra samfunnet. Men de brukte tiden annerledes. Deres prioriteringer satte Guds vilje i sentrum. Slik burde det også være for oss i dag. Hvor godt å ha et hjerte som søker et dypere liv i Gud. Som ønsker å tjene Ham i ånd og sannhet. Ikke av tvang, men frivillig og med glede. Som en takk for Golgata. Det koster for det naturlige menneske, men gir stor velsignelse. Men det hender at vi snubler på veien. Vi forsøker å ta oss i vare ved å holde oss nær til Gud. Men brått og uventet blir vi overlistet av en eller annen synd, som påfører oss urenhet. Hva skal vi gjøre da? Jo, gå til Jesus med det. Bekjenne våre synder. Snakke ut med ham om det som har skjedd. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1 Joh. 1,9). Han tilgir og utsletter synden. Og så får vi komme på nytt. Og kan igjen innvie oss til Herren. For oss kreves det ikke noe offer mer. For Kristi offer på Golgata gjelder for hele vår vandring. «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1 Joh. 2,1-2).
La oss derfor innvie oss på nytt til Herren.
La oss leve i Guds nærhet. Vandre i Guds lys med hele vårt liv. Leve til Guds ære. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1 Joh. 1,7).
