Av Jan Veiby
«Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus». Sal. 122,1.
Israels barn var på vandring opp til Jerusalem. Til helligdommen og Guds hus.
I følge loven var hver voksen mann pålagt å dra dit tre ganger i året. Påske, pinse og løvhyttefesten. ( 5 Mos. 16,16). Det kunne være en besværlig, tung og møysommelig reise. Men lengselen etter å komme dit, gjorde det lettere. Trangen etter å være i Guds nærhet stemte sjel og sinn til lovsang. Slik ble valfarten til en festreise. Nå er de endelig kommet fram til målet. De var kommet til høytidsstevnenes by.
I den gamle pakt var Guds nærvær knyttet til et bestemt sted. Nemlig Jerusalem.
I den nye pakt er Guds nærhet knyttet til en bestemt person. Nemlig Jesus Kristus og Ordet om Ham.
Guds hus i dag er først og fremst Guds folk. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt. 18,20). «..Og hans hus er vi..» (Hebr. 3,6).
Det kristne samfunn er et gledens fellesskap. Hvor vi får glede oss over det som Jesus gjorde i sin død og oppstandelse.
Guds hus har alltid betydd mye for Guds folk. Vel kan det være mange svakheter ved dem som går der. Men det er ikke avgjørende. I Guds hus får jeg høre Ordets forkynnelse. Ta del i bønnen og lovsangens velsignelse. Og oppleve samfunnet med de hellige. Vi trenger et åndelig fellesskap. La oss ta vare på hverandre. Elske hverandre inderlig av hjertet. La oss gjøre det beste vi kan for hverandre. Vi se omsorg for Guds hus.
«Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren!» (Rom. 12,10-11).
«La broderkjærligheten bli ved!» (Hebr. 13,1).
Dette er kjærligheten til alt Guds folk.
Jerusalem betyr «fredens by». Fred og rettferdighet skulle prege den. Enhet og harmoni skulle råde der. Slik har det ikke alltid vært, men det var Guds mening. Og sånn vil det bli når den Herre Jesus kommer igjen for å opprette sitt rike på jorden. «Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!» (Jes. 62,7).
I dag er Guds rike et åndelig rike. «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol. 1,13). Det er syndsforlatelsens rike. Med rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd.
Det er også sant at Guds folk er på vandring mot det himmelske Jerusalem. Det er vårt rette fedreland.
«Jeg går til himlen, der er mitt hjem. Der er ei synd eller smerte.
Der er det nye Jerusalem, og der er hele mitt hjerte»
(Johannes Levinsen)
Hvor godt det skal bli å komme hjem. Da er pilegrimsreisen slutt. Kamp og strid er endt. Ingen smerte og lidelse mer. Synd og ondskap er borte.
«Gleden skal bli så stor at den ikke kan måles, så rikelig at den ikke kan regnes, så uendelig at det ikke kan settes noe mål for den, så dyrebar at den ikke kan vurderes. Vi skal elske uten grense, se uten å bli trette og glede oss uten ende» (Augustin).
Opplevelsen av frelsens glede her på jorden er kun en forsmak på den himmelske salighet. Og et forskudd på den evige herlighet.
«Og en av de sju engler som hadde de sju skåler, fylt av de sju siste plager, kom bort til meg og talte med meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud» (Åp. 21,9-10)
Lykke til pilegrimsvandrer. «Snart er vi hjemme og står for tronen. Hva gjør det da om solen har oss brent? Når hytten faller, så får vi kronen. Og all vår trengsel er for alltid endt» (Sangboken nr. 131).
