Av Jan Rettedal
Det er snart pinse, og vi skal feire Åndens komme.
I den lutherske leir av kristenheten har det ofte vært en viss forlegenhet knyttet til Den hellige ånd (DHÅ). Derfor har ofte pinsefesten hos oss vært noe nedtonet i forhold til feiringen av jul og påske. Det er underlig - av flere grunner:
1. For det første var DHÅ helt sentral i Jesu liv og tjeneste fra begynnelsen av. Allerede ved dåpen i Jordanelva, det som mange kaller Jesu ordinasjon, åpenbarte Ånden seg fra himmelen og bekreftet hans kall (Mt 3,16). Like etter leder DHÅ ham ut i ødemarken for å fristes av djevelen (4,1). Og i Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea etter å ha seiret over den onde (Lk 4,14). Da Jesus like etter holder sin programtale i sin hjembys synagoge, låner han Jesajas profetiske ord om at "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg..." (4,18). Og slik fortsetter det. Jesu liv og tjeneste er på det tetteste vevd sammen med DHÅ (jf Lk 10,21).
2. For det andre la Jesus selv stor vekt på å forklare sine disipler viktigheten - og nødvendigheten - av Åndens nærvær og virke. Av ulike emner er det DHÅ som får størst plass i hans avskjedstale, ifølge evangelisten Johannes. I kapitlene 14-16 vender han flere ganger tilbake til den avgjørende rolle Ånden spiller. Han gir sterke løfter til dem – og oss – om at Ånden «tar av mitt og forkynner for dere» (16,15), at «han skal veilede dere til hele sannheten» (v 13), at «han skal bli hos dere og være i dere» (14,17) og viktigst: «han skal herliggjøre meg» (16,14). Løftet om DHÅ gjentar han gang på gang etter sin oppstandelse, slik Lukas gjengir det i blant annet i avslutningen av sitt evangelium (Lk 24,49) og i innledningen til sin andre bok (Apg 1,8).
3. For det tredje var pinsen selve startskuddet for menighetens misjonsoppdrag. Da ble de utrustet med kraft fra det høye – altså med DHÅ, slik Jesus hadde lovet dem, og kunne starte sin vitnetjeneste - "i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende".
Jeg elsker pinsen!
Jeg elsker pinsen, fordi jeg da får være med og feire Guds hellige lov. Allerede i 2 Mos 19 og 20 leser vi om hvordan Herren åpenbarte seg for sitt folk Israel ved Sinai fjell. Der skrev han sin lov på de to steintavlene. Det skjedde på tremånedersdagen (2 Mos 19,1), som ifølge den jødiske kalender nettopp er på pinsedag. Derfor har det jødiske folk alltid feiret pinsefesten til minne om Guds åpenbaring og overleveringen av de ti bud på Sinai. I jødisk tradisjon fins det ett eneste helnattsamvær i synagogen, forteller Odd Sverre Hove. Det skjer i pinsen. Da leser man fra de hellige skriftene gjennom natta og avslutter med en glad morgenbønn, kalt «sjaharit». Det var nok en slik natt med fokus på Guds ord og bønn de 120 var samlet til på Øvresalen da Ånden falt på dem i form av ildtunger. Slik smelter Ordet og Ånden sammen i pinsen! Pinsen er feiringen av at Gud skriver med sin egen finger sitt ord og sin lov til oss!
Jeg elsker pinsen, fordi jeg da får være med og feire førstegrøden av innhøstningen. Fra eldgamle tider har jødene feiret sin shavuot, som ofte blir kalt ukefesten, fordi den skulle feires femti dager (= syv sabbater pluss én dag) etter påskedag. Festen annonseres første gang i 3 Mos 23,15-16. I denne høytiden skulle alle gi Herren et offer fra førstegrøden av årets avling. For i denne delen av verden er klimaet så gunstig at man kan gjøre den første innhøstningen på våren. Siden en så stor del av Ruts bok handler om innhøstning, så er dette jødenes favorittbok under shavuot. Men også for oss kristne handler denne festen om at vi får feire førstegrøden, nemlig førstegrøden av menighetens misjonsinnhøstning. «Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.» (Apg 2,41) Pinse er misjonens høytid!
Jeg elsker pinsen, fordi jeg da får være med og feire Den hellige ånds komme til jord. Til oss. Til meg!
Velsignet pinse!
