Av Jan Veiby
«Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg» Joh. 10,14.
Her møter vi et dobbelt og gjensidig kjennskap mellom Den gode hyrde og fårene hans. Det er et kjennskap som beriker og bringer velsignelse med seg. Ja, det er et dypt og rikt kjærlighetens samfunn, som gjenspeiler det fortrolige kjennskap og kjærlighetsforhold som det er mellom Faderen og Sønnen (Joh. 10,15).
Hyrdens kjennskap til oss
Dette er det første og det største. «Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud» (Gal. 4,9a). Det hører med til hovedsaken i kristenlivet at Herren kjenner oss, og vedkjenner seg oss. Det er grunnlaget for all velsignelse.
Herren kjenner oss som sine. 2 Tim. 2,19. Det betyr at vi er hans egne. Vi tilhører ham. Er kjøpt med hans dyrebare blod. Guds ektefødte barn. Dette kjennskap innebærer store privilegier. Vi er gjenstand for guddommelig kjærlighet som aldri tar slutt. «Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste» (Joh. 13b). Denne kjærlighet beviste han da han satte livet til for fårene.
Han har omsorg for oss. 1 Pet. 5,7. For han kjenner til og vet om alle våre behov og lengsler. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Vi ligger på hans hjerte. Hans beskyttende omsorg og bevarende kjærlighet gir han stadig nye beviser på. Vi får trøst og tukt. Oppmuntring og trygg veiledning.
Vårt kjennskap til hyrden
«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh. 17,3).
Kjennskap er noe langt dypere enn kunnskap. Kunnskap får vi ved å lese og studere. Kjennskap får vi ved å leve og omgås mennesker. Da blir det nærhet og et personlig forhold. Det fortelles om den franske forfatteren og filosofen Voltaire (1694-1778) at han en dag, sammen med en venn, passerte en kirkelig prosesjon som bar et krusifiks. Voltaire tok av seg hatten og hilste. Noe forbauset spurte vennen hans: «Hva, har du blitt et Guds barn?» Voltaire svarte: «Vi hilser på hverandre, men vi snakker ikke sammen». Dette er mange menneskers forhold til Gud også i dag. De har nok respekt for Gud, men det hele er upersonlig og fremmed. Helt annerledes er det å kjenne Herren av personlig erfaring. Da har vi fått del i det evige liv.
Det er ved å kjenne Den gode hyrde at vi kan tilegne oss og nyte velsignelsen. Da får vi «smake og se at Herren er god» (Sal. 34,9a).
Vi lærer Herren å kjenne på Ordets grunn. Derfor er det nødvendig å høre og lese Guds ord. La oss gjøre som Maria: sitte ved Jesu føtter og lytte til hans ord. Vi lærer ham også å kjenne i bønnen, de helliges samfunn og i brødsbrytelsen.
Så lenge vi er her på jorda vil vårt kjennskap til ham være mangelfullt og stykkevis. «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent» (1 Kor. 13,12).
Likevel ønsker vi stadig å lære ham bedre å kjenne på vandringen hjem. «Så la oss lære Herren å kjenne! La oss med iver lære ham å kjenne!» (Hos. 6,3a).
«..så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser..» (Fil. 3,10).
